Motörhead

«Det er tyskerne som oppfant rock'n'roll, for det var de som oppfant amfetamin». Denne klare meldingen fra Motörheads eneste egentlige medlem, Ian «Lemmy» Kilmister, kan ikke avfeies som vanlig dopromantisk kjekkaseri fra en aldrende tungrocker, fordi sentralnervestimulerende midler går bokstavelig talt som en hvit linje gjennom bandets historie.

Prestesønnen Kilmister, som platedebuterte allerede i 1967 med bandet «The Rocking Vicars», greide i 1975 imponerende nok å bli hivd ut av syrehuebandet Hawkwind på grunn av dop, etter en noe uheldig episode på den kanadisk-amerikanske grensa. Sparket, blakk (kallenavnet «Lemmy» kommer fra hans stadige bomming av penger på den tiden) og bitter dro han tilbake til London der han straks formet det som skulle bli rockens mest hårete og vortete power-trio noensinne - Motörhead (amerikansk slang for amfetamin-misbruker).

Gitaristen Larry Wallis og trommeslageren Lucas Fox rakk å spille inn noen låter før de ble byttet ut med «Fast» Eddie Clark på gitar og Phil «Philty Animal» Taylor på trommer. Sistnevnte fikk fast plass i bandet etter å ha havnet tre dager i koma på grunn av at han spiste all dopet han hadde på seg da politiet gjennomførte en razzia i øvingslokalet under hans prøvespilling.

Kilmister/Clarke/Taylor har senere blitt stående som den «ekte» Motörhead-utgaven, ansvarlig for klassikere som «Ace of Spades» (som på nittitallet fikk sin ad-revival i reklamer for Ruud & Ryes barberhøvler og Pot Noodles), «Bomber», «Overkill», «Iron Fist» og «We are the Road Crew».

Villmennene fikk sitt kommersielle gjennombrudd på starten av 80-tallet, med utgivelser som «Ace of Spades» (LP, 1980), «The Goldens Years» (EP, 1980), «St. Valentines Day Massacre» (EP, utgitt sammen med Girlschool i 1981) og det øresprengende livealbumet «No Sleep Til Hammersmith» (1981).

Idyllen kunne ikke vare, og i 1982 sluttet Clarke, som særdeles overraskende ble erstattet med Thin Lizzy-gitaristen Brian Robertson. Resultet ble bandets mest undervurderte album noensinne, «Another Perfect Day». Kombinasjonen av Lemmys aggressivt fyldig gitarlignende basspill, Animals hodeløse, men treffsikre trommer og Robertsons melodiske, litt fjerne irske metallbluesgitar resulterte i et av bandets mest lytterverdige album.

Men det synes ikke datidens publikum, og dermed var det ut med Robertson. For å erstatte han hyret Lemmy inn to nye gitarister, de helt ukjente Phil Campbell og Michael «Wurzel» Burston. Taylor forlot trommestolen og ble erstattet med den langt dyktigere, men ikke fullt så spreke Pete Gill fra Saxon.

Den nye lineupen debuterte med et par ferske låter på samleskiva «No Remorse» (1984, fåes også i skaicover!). To år etter kom «Orgasmatron», albumet som ved siden av «Ace of Spades» er blitt stående som selve Motörhead-albumet. Med et titantungt lydbilde like skittent som møkkakjelleren under en låve full av Belgisk Blåhvite genokser, skrevet på to dager og spilt inn i løpet av tre uker under produsent Bill Laswells ledelse, har albumet blitt en milepæl i kategorien «ekstra tøff tungrock for store gutter».

Bandet, forbløffende nok fortsatt i live, begynner nittiallet med at Lemmy flytter til California, Taylor kommer tilbake, og bandet gir ut albumet «1916». Her overrasker, eller kanskje man skal si skuffer, bandet med en ballade, og om ikke det var nok, den er akkompagnert av celloer, et instrumet som Metallica-coveristene Apocalyptica senere viste at faktiske er meget velegnet til tungrock.

Men det er to grunner til til å merke seg «1916». For det første er det den eneste plata etter «Orgasmatron» som virkelig er bra, og for det andre har den et relativt stort innslag av politisk engasjerte tekster, noe som tradisjonelt har vært en sjeldenhet fra Lemmys hånd, hvis en ser bort i fra unntak som tittellåta på «Orgasmatron», og «Just 'Cos You Got The Power (Doesn't Mean You've Got The Right)» fra livealbumet «No Sleep At All» (1993 tatt opp i Hameenlinna, Finland).

Bandet gir i skrivende stund fortsatt ut album, dog med en gitarist mindre, og med svensken Mickey Dee (King Diamond, Dokken) i trommestolen, men kan neppe lenger sies å være spesielt viktige eller nyskapende innen tungrocken. Men de har absolutt vært en av tungrockens viktigste sjangerkryssere. Bandets blanding av metal, pønk og varierende menger blues har senere blitt en lønnsom oppskrift for storselgere som Metallica og Guns'n'Roses.

I tillegg til karrieren som Motörheads «main man» har Lemmy spilt inn en singel med Samantha Fox som aldri ble utgitt på grunn av jurudisk rot og krangel, og hatt to mindre filmroller. En som KGB-agent i filmen «Eat The Rich» (der Motörhead spilte tittellåta) og en særdeles liten rolle i «John Wayne Bobbit Uncut», der han spiller en uskyldig forbipasserende som får Mr. Bobbits avkuttede penis i ansiktet når Mrs. Bobbit hiver den ut av et bilvindu i fart.