Motsetningenes Melgaard

Bjarne Melgaard viser en både bevisstløs og bevisst omgang med virkemidlene på sin utstilling i Museet for samtidskunst, skriver Dagbladets anmelder.

«Det eneste våpen du har i et samfunn som dette er et klart sinn» kaller Bjarne Melgaard utrolig nok boka som nå utgis i forbindelse hans to nye utstillinger i Galleri Riis og Museet for samtidskunst. Der eksellerer han i eksempler på ekstrem erotisk praksis og dokumenterer noen av de siste åras installasjoner.

Den kjølige bevisstheten er heller ikke det første man tenker på i forbindelse med Melgaards maksimalistiske utfoldelse i utstillingsrommet, på lerretet eller videoskjermen. I sin frenetiske energi og rabulistiske regi pøser han på med provokasjoner. Det spontane innfall får stå i kraft av sin umiddelbare intensitet, og uten noen revisjon fra den lidenskapsløse ettertanken. Resultatet er at kompleksiteten kan bli altfor kompakt, og at Melgaards sans for det sammensatte og slående også kobler ut enhver etisk varsellampe.

Drømt og vist

Det er dette som har skjedd i filmen med den kryptiske tittelen «All Gym Queens Deserve To Die», som ble anmeldt og tatt ut av utstillingen «Organising Freedom» på Moderna Museet tidligere i år. I begynnelsen rommer den en tydelig tegnet drømmesekvens av en manns oralsex med en hund, mens en seinere scene viser like uomtvistelig og direkte filmet en mann som suger armen på en liten pike. Den ikke stort mer enn spedbarnslille ungen blir ikke bare holdt av kraftige mannsnever, men synes også forgjeves å verge seg mot det som skjer med en liten lanke.

Det er sammenhengen mellom den seksuelle strekfantasien og en verbal monolog med homoerotiske ønskedrømmer som gjør den korte sugescenen overfor barnet så usmakelig. Den lille piken har selvfølgelig ingen aning om hva hun gjøres delaktig i foran kamera, og dette styrker inntrykket av en bevisstløs bruk av ungen.

Melgaard går her over en grense i den kunstneriske ytringsfrihetens navn, som minner meg ubehagelig om italieneren Gino de Dominicis skandaleprosjekt som ble stoppet under pressevisningen på Venezia-biennalen i 1972. Han plasserte en ungdom med Downs Syndrom inn i en performance, hvor den mongoloide ynglingen helt klart ikke var bevisst om hva han var trukket inn i.

Maskerte aper

Heldigvis har Melgaard - også i filmen - andre sider å spille på. Det viser han særlig i den komplekse installasjonen «Myten om en ung vaskemaskin», som består av motsetningsfulle elementer og kulturelle kontraster. Den Beuys-influerte iscenesettingen av gamle kinesiske steinsøyler toppet av aper, sammenkjedete kobberkuler, pluss en montasje der to maskerte bronseaper befinner seg foran og en kamuflert pitbull bak en antikk rickshaw, representerer også et slående utspill i forhold til den klassisistiske Banksalen.

Maleren Melgaard har i samarbeid med kinesiske kolleger laget en serie bilder, som med frodighet og freidighet raljerer over så vel katolisisme som islam. Ikke noe for iranske mullaer og New York-ordfører Rudy Giuliani, men en ansporing til andre fra en kunstner som her er visuelt væpnet med et klart sinn.

harald.flor@dagbladet.no

BJARNE MELGAARD kan med rette briske seg i installasjonen "Myten om en ung vaskemaskin".