Motstand virker

Tiltak og motstand mot kjønnslemlestelse nytter. Det viser en fersk forskningsrapport fra Institutt for samfunnsforskning. Reaksjonene i media viser et paradoks: En høylytt protest mot at innsats nytter – fra dem som påberoper seg å være de iherdigste i arbeidet mot lemlestelse.

Vårt oppdrag var ikke å kartlegge alle tilfeller av kjønnslemlestelse i Norge, men å samle den kunnskap som ligger i det offentlige apparatet når det gjelder beredskap, kompetanse og kjente tilfeller av kjønnslemlestelse. En slik oversikt over beredskapen i barnevern, helsestasjoner, skoler, barnehager og sykehusavdelinger har ikke foreligget før.

Disse instansene har til sammen innrapportert til oss 15 tilfeller av påvist kjønnslemlestelse for 2006 og 2007. Kun ett tilfelle av kjønnslemlestelse er blitt påvist av de vel 70 bekymringsmeldinger som er innrapportert til barnevernet. 12 saker var fremdeles uavsluttede pr. januar 2008. Vi påpeker at barnevernets undersøkelser i forbindelse med å avverge kjønnslemlestelse kan ha virket preventivt.

Det er kommet kritikk mot våre omfangsvurderinger. Vi vil bare påpeke at informasjon fra Human Rights Service (HRS) er inkludert i rapporten. De har etter det de selv framstiller påvist i alt ni kjønnslemlestelser, dette gjelder hovedsakelig tilfeller på 1990- tallet og fram til 2005, med ett tilfelle fra de siste åra. De bekymringene som Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) fanget opp under fjorårets aksjon, og der disse ble meldt til barnevernet, er inkludert i rapportens datagrunnlag.

Rapporten avdekker behov for å styrke kunnskapsnivået og etablere bedre rutiner innen og mellom institusjoner og etater. Vi finner likevel at helsestasjonene har relativ god kompetanse, tilført gjennom den faglige oppmerksomheten som temaet har fått i helsetjenesten de siste åra. I den nye handlingsplanen er barnevernet tildelt en mer sentral rolle i arbeidet, og disse trenger å styrke rutiner for å kunne følge opp dette mandatet. Vi har også kartlagt forståelsen av avvergelses- og opplysningsplikten, og finner sprik i tolkninger både mellom ulike instanser og innad i den enkelte type instans. Vi mener det gir grunn til bekymring når en relativt stor andel av dem som skal praktisere lovbestemmelsene, og som risikerer å bli straffet for å ikke gjøre det, oppfatter lovverket som uklart. Vi mener derfor det er behov for klargjøring, og foreslår et mer brukervennlig informasjonsmateriale som formidler konkrete metoder og verktøy som hjelper yrkesutøverne i å ivareta sine plikter. Regjeringens nye veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til lemlestelse imøtekommer langt på vei dette behovet.

Vi påpeker at vi ikke har oppfanget alle kjente tilfeller, og dessuten at beredskapen for å fange opp slike tilfeller ikke er god nok. Det store spørsmålet er om det lave antallet bare skyldes begrensninger i datatilfang, eller om det også er et uttrykk for at ikke alle som kommer fra land der omskjæring praktiseres fortsetter med denne praksisen upåvirket av omgivelsene de nå lever under. Her støtter vi oss bl.a. på internasjonal forskning som viser at kvinnelig omskjæring er en foranderlig praksis som tilpasses endringer både i opprinnelseslandene og i eksil. Vi påpeker endringsfaktorer som religion, helse, ekteskapspartner, lovverk og endringer i sosialt press fra omgivelsene. Mange er opptatt av at de nå har kunnskap om at omskjæring ikke er pålagt i religionen. At egne helseplager henger sammen med omskjæring er også en ny innsikt for de fleste. Endret legitimitet bidrar til at smertene ved omskjæring mister sin betydning. Omskjæring er knyttet til forestillinger om bevaring av jomfruelighet. Forskning viser at kvinnelig omskjæring for å «sikre» jomfruelighet erstattes med andre måter å uttrykke bluferdighet på, som for eksempel å bære hijab. Et avgjørende spørsmål for mange er om en ektefelle og hans familie vil godta en kvinne som ikke er omskåret. De berørte gruppene består av en ung befolkning i Norge, og til nå har bare et fåtall av dem som har vokst opp i Norge inngått ekteskap.

Nyankomne asylsøkere konfronteres med loven mot kjønnslemlestelse i sitt første møte med utlendingspolitiet, og informasjonen gjentas og diskuteres i helsetjenesten, asylmottak og norskundervisning. Lovverk er viktig på flere måter, både i samtaler med personale i helsevesenet og barnevernet og i forhandlinger med slektninger som presser på for å få ei jente omskåret. Mulighetene for å bli fengslet er et argument som blir akseptert.

Vi konkluderer med at tiltak må bygge videre på de endringsfaktorene som virker. Vi finner at kunnskap om helse og anatomi virker, at kvinner får utdanning virker, at teologisk kompetanse også blant kvinner virker, og at lovverket virker. Det må satses på flere fronter: å styrke de offentlige instansenes kunnskap og beredskap, parallelt med opplysningsarbeid og mobilisering i miljøene. De unge må også selv ha kunnskap om kjønnslemlestelse og lovverket.