Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Motstanden mot NATOs krig

Den internasjonalt anerkjente forfatteren Peter Handke fra Østerrike dro nylig til Serbia. «Jeg vil være hos dem som får NATOs bomber i hodet.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NATOs generalsekretær Javier Solana, derimot, triumferer i Dagbladet den 12. april: «Kosovo er skjellsettende, ikke bare for NATO, men for det Europa som vi ønsker å leve i.» Kronikken hans har overskriften: «Milosevic vet hva han må gjøre.» Men vet NATO hva de gjør? En million kosovarer er på flukt, Milosevic har nesten nådd sitt mål for etnisk rensing, Serbia og Kosovo legges i ruiner, og en spredning av konflikten er mer sannsynlig enn snarlig fred.

De som kritiserer NATOs angrepskrig, sies å være etterpåkloke. Men nå ble vi jo ikke akkurat spurt på forhånd. Det er mange som lenge har fryktet det som nå skjer. Motstanden mot NATOs bombing finnes i brede grupper av demokratiske liberale i både Europa og USA. De bør lyttes til i en slik situasjon der Storbritannias forsvarsminister George Robertsons ordbruk sår tvil om fredelige hensikter: «Vi skal hakke den serbiske militærmaskinen i småbiter.» Man er i det minste glad man ikke er serbisk soldat. Mange av dem har vært motstandere av Milosevic. Men det har NATO også greid på tre uker: å kneble den serbiske demokratiske opposisjonen. Den har snudd fra å være provestlig til å bli antivestlig. Sjelden har noe ødelagt så mye på så kort tid for så mange som NATOs bombing på Balkan. Hvordan kan det ha seg at NATOs politiske lederskap øyensynlig er så uvitende om konsekvensene av sine egne handlinger?

Marion Gräfin Dönhoff, sentral for oppbyggingen av tysk demokrati etter krigen, rykker ut i Die Zeit 8. april og tar avstand fra NATOs strategi. Hvorfor, spør hun, har NATO avslått Boris Jeltsins forslag om et krisemøte mellom G-8-statene, der Russland er med; hvorfor benytter ikke Vesten denne sjansen? Tyskland mener man må si ja, NATO sier nei. Til tross for at Washington ikke hadde noe holdbart forslag til politisk løsning. Og den militære de har valgt, vil føre til at krigen sprer seg. Til Albania, Montenegro og hvem vet hvor?

«De kjenner ikke engang sin Clausewitz,» skriver redaktør Theo Sommer i samme nummer av Die Zeit. Clausewitz, som bygde opp militærakademiet i Berlin, har fått ny aktualitet i vært århundre. Av to grunner. Han tok til orde for begrenset krigføring. Og for at de politiske konsekvensene måtte klarlegges før man gikk til krig. Først når konsekvensene var klarlagt, skulle man lytte til generalene. I dagens situasjon er det grunn til å spørre: Har politikerne kjent konsekvensene og lyttet til generalene?

Visste NATO-politikerne hvilke konsekvenser bombingen ville få etter at OSSE-observatørene og det internasjonale pressekorpset forlot Kosovo? Milosevic må ha visst det: Straks bombingen begynner, slår han til, og katastrofen er et faktum. Både NATOs generaler og norske offiserer hevdet at bombing ikke ville kunne få Milosevic fjernet. Skulle krigen lykkes, måtte bakkestyrker settes inn. Fra militært hold sies det at det kan ta et halvt år før en slagkraftig styrke kan stå klar: 80000 soldater? 120000? Men med hvilke følger? NATO-politikerne blir svar skyldig. «Alle» vet at man ikke kan gå så langt uten overskuelige konsekvenser. For Balkan, Europa og verden.

Men bombe vil de. Mot generalenes råd. Uansett konsekvenser. «NATO grep inn av humanitære grunner,» skriver Solana. «I så farlige ting som en krig nå en gang er, er de feilene som begås i god hensikt, alltid de verste,» skrev Clausewitz. Ved å bombe har NATO begått de verste feil i beste hensikt.

Slik kunne en velvillig tolkning av USAs og NATOs engasjement lyde. Men er det grunn til en slik velvillighet? Som verdenspoliti har USA en lite ærerik historie. «De strategiske målene for USAs verdenspolitikk er verdensomspennende økonomisk, militært og politisk herredømme,» sa forsvarsminister Robert McNamara i 1968. Det har vært kursen i hele «etterkrigstida».

Det er ikke få regimer USA har styrtet i egen interesse. I sitt «korstog mot ondskapen» (sosialismen) i Guatemala fikk USA avsatt landets lovlig valgte regjering og innsatt et diktatur til liten velsignelse for landets fattige befolkning. I årevis hadde politiet stående ordre om å skyte enhver bonde med briller - for å opprettholde analfabetismen. Andre eksempler står i kø. Jeg minner bare om Chile. Noe av det forstemmende i dagens situasjon er at også folk på norsk venstreside ser ut til å ha glemt alt dette. Så vellykket er altså NATOs og USAs propaganda.

Det er naivt å tro at USA plutselig skulle ha sluttet å handle ut fra egne interesser. Etter murens fall, med et Russland på vikende front, ekspanderer USA nå på de territoriene de ikke hadde adgang til under den kalde krigen.

Men det er ikke nødvendig å mistenkeliggjøre USAs motiver. Det er nok å konstatere fakta. Med USA i spissen har NATO knust de demokratiske kreftene i Serbia som kunne muliggjort et annet regime. Ledende serbiske intellektuelle og tidligere motstandere av Milosevic demonstrerer nå mot NATO med hakekors malt på det amerikanske flagget.

I 1997 slapp Milosevic inn en OSSE-delegasjon ledet av Felipe Gonzales. Gonzales avla en rapport med krav om hva Milosevic måtte gjøre for å demokratisere Jugoslavia. Vesten fulgte ikke opp. Ingen la trykk på Milosevic for å gjennomføre reformene. Man kunne i langt større grad alliert seg med opposisjonen i Serbia. Isteden «glemte» man det hele. Slik Vesten også har glemt de fire hundre tusen serbere som ble fordrevet fra Kroatia i 1995. Og det dobbelte fra Bosnia. NATO løftet ikke en finger.

Hvorfor eller hvorfor ikke?

Slik NATO nå tolker folkeretten, har de rett til å gripe inn som verdenspoliti når de selv finner det riktig. Bortsett fra det urovekkende i den vilkårlighet dette åpner for: Hvorfor grep man ikke inn for å hjelpe serberne da de ble fordrevet? Hvorfor griper NATO ikke inn på alliansens eget område? Nær tre millioner kurdere er blitt etnisk renset i NATO-landet Tyrkia ved hjelp av NATO-våpen de siste årene. I ly av Kosovo-krigen har tyrkerne gått til militær storaksjon mot PKK ved grensa til Nord-Irak. NATO og USA er tause som graven. Fordi de her allerede har sikret sine interesser?

Det dreier seg om verdier, sier Solana i Dagbladet. Vestlige verdier. «Fred, stabilitet og lovlydige tilstander,» sier han som er anfører for krigen, destabilisering på Balkan og brudd på folkeretten. Men vi har selvsagt rett. Vår analyse av konflikten er riktig. Rambouillet-avtalen var rimelig, også kravet om å stasjonere NATO-styrker i Kosovo og Serbia og innføre markedsøkonomi. Hvorfor er ikke Rambouillet-avtalen blitt diskutert i detalj i full offentlighet? Fordi det ville avslørt for all verden at den setter betingelser ingen suveren stat kunne gå med på?

Store deler av den ikke-vestlige verden fordømmer NATOs bombing. I Russland verver folk seg for å kjempe på serbisk side. Ressurssterke folk, datautdannede, flygere, offiserer. Vi kan fordømme dem, eller la være; det viser at det ikke er «verdenssamfunnet» som nå bomber på Balkan. I verdenssamfunnet finnes det helt andre oppfatninger både av hva som foregår og hva som må gjøres.

Kursene på New York-børsen stiger, oljeprisen er på vei opp, krigsindustrien har gode dager, men jeg føler økende uro. Med stadig større avmakt ser jeg at regjeringen i mitt eget land er med på å fatte beslutninger med de mest fatale følger. Ikke bare for Norge. Eller Balkan. Men for Europa og resten av verden.