Motstanden mot Tromsø-OL

NILS AARSÆTHER

flagger sin motstand mot Tromsøs OL-planer i en kronikk i Dagbladet (13.6.). Når Aarsæther i artikkelen titulerer seg selv professor i samfunnsplanlegging, er det med respekt å melde ikke hele sannheten. Professor Aarsæther har flere hatter å holde styr på når det gjelder OL-saken. Som innbitt motstander av Tromsøs OL-søknad fra første dag, burde han være ærlig nok til å si som sant er: at hans OL-motstand er subjektiv, og slett ikke så professoralt objektiv som man kan få inntrykk av.

Nils Aarsæthers kronikk er en salig blanding av snodige påstander og dystre resonnementer. Noe vil jeg her kommentere, andre ulykksaligheter må jeg bare la ligge. Første påstand er at et Vinter-OL i Tromsø ikke tjener idretten. Da må det være et tankekors at to idrettsstyrer har gitt tilslutning til Tromsøs OL-kandidatur, nettopp med en idrettspolitisk begrunnelse. Nord-Norge vil gjennom et Vinter-OL få bygget en idrettslig infrastruktur som landsdelen i dag helt mangler. Det er f.eks. vanskelig å akseptere at en idrett som ishockey fullstendig er fraværende i Nord-Norge, mens våre naboland Sverige, Russland og Finland kan vise til stor satsing på denne idretten i nordområdene, med flere nasjonale topplag som resultat.

Tromsø 2014 AS har et viktig mål for anleggssatsingen. Vi vil utarbeide en plan for idrettslig etterbruk som skal gi tilbud til både topp- og breddeidrett.

OG VI ER

tidlig ute: allerede nå er landets fremste ekspertise engasjert i etterbruksplanlegging for Tromsø. Arenaer som ikke trengs til idrettsformål vil bli konvertert til annen bruk eller flyttet etter et eventuelt OL. I årene framover vil også en stadig forbedret teknologi gjøre enda mer fleksible anleggsløsninger mulig, kanskje også billigere.

NILS AARSÆTHER

kommer med bastante påstander om hvor lite den nordnorske landsdelen vil tjene på et OL. En liten solskinnshistorie kan vise at han muligens tar feil. I forkant av Vinter-OL på Lillehammer i 1994 meldte det seg til tjeneste en entusiastisk gruppe mennesker tilknyttet Midt-Troms Utviklingssenter. I løpet av fire år omsatte senteret for 450 millioner kroner; en satsing som involverte et stort antall bedrifter og enkeltpersoner fra hele Nord-Norge.

Kanskje er det denne og lignende historier som har inspirert så å si alle landsdelens kommuner, som i disse dager gir Tromsøs OL-søknad både uforbeholdne støtteerklæringer og økonomiske bidrag.