Møtte nullpunktet

Erland Kiøsteruds nye bokprosjekt innebærer en dreining av forfatterskapet, en tilbakevending til livet her og nå.

- Jeg begynte å miste troen på min egen kurs, jeg fant ikke lenger samsvar mellom erfaring, kunnskap og kunstnerisk uttrykk. Jeg trakk meg tilbake i selvvalgt, indre eksil. Jeg, forfatteren som søkte et språklig nullpunkt, nådde selv et nullpunkt. Jeg ble tvunget til å innta en ny posisjon, søke ny erkjennelse.

Det gikk nesten galt. Men nå våger jeg å møte virkeligheten på ny, i et ønske om å ville verden.

Forfatteren Erland Kiøsterud, metafysiker og realist, en gransker av de store temaene som skapelse, død, ondskap, barmhjertighet, hat, angst sorg og smerte, er lys levende til stede med sin nye bok «Måltidet i Bocca», en fortelling som ifølge ham selv er en 180 graders dreining av forfatterskapet, et farvel til seinmodernismens følsomme eksklusivitet, og antakelig del av en ny syklus.

Sammenbrudd og krise

«Måltidet i Bocca» handler i det ytre om en forretningsmann som vil skrive historien om hustruen Sarah, en jødinne som overlevde sivilisasjonens sammenbrudd i Auschwitz.

Etter en personlig krise, som godt kan være forfatterens egen, foretar fortellingens hovedperson en hallusinatorisk reise i nåtid og fortid med det europeiske barbari som bakteppe. I denne verden er det bare en skjør hinne mellom sivilisasjon og sammenbrudd, og fallhøyden er tilsvarende stor.

Det er den også for hovedpersonen i Kiøsteruds bok: Han, humanisten som lytter til Bachs «Forbarme deg» og betrakter bilder av Cézanne, begår selv den ultimate forbrytelse. Eller gjør han det ikke? Erland Kiøsterud vil ikke servere ferdigtygde svar, og vi vil ikke spørre i utide.

Men nesten uoppfordret forteller han om Sarah-skikkelsen, jødinnen som overlevde holocaust:

Inn i kjærligheten

- Jeg traff en kvinne for 17 år siden som hadde mistet foreldre og søsken under brutale omstendigheter. Vi snublet inn hverandres liv, inn i kjærligheten.

Jeg følte at vi berørte hverandres tapssoner. Og jeg kontaktet den jødiske psykiateren Leo Eitinger i et forsøk på å forstå hva det innebærer å miste basis for din egen historie, din egen eksistens. Jeg har forsøkt å skrive om noen av disse erfaringene.

- Lett tilgjengelig er du aldri?

- Det er da også et vanskelig felt, dette forholdet mellom overgriper og offer. Jeg vil avsløre volden og hykleriet og sivilisasjonens tynne overbygning. Vanskelig? Ja. Men det er nok av dem som tar seg av underholdningsdelen.

Erland Kiøsterud omtales som dunkel, monoman, eksklusiv og sær. Men denne esteten er også forbausende realistisk i registreringen av samfunnsaspektene og livets nakne fortredelighet.

Indre sammenheng

- Metafysikk er en søken etter indre sammenheng. Min filosofiske kurs følger en linje fra Nietzsche til Derrida. Som forfatter har jeg en sterk realistisk forankring, jeg er ingen surrealist. Nå bryter jeg lenkene og gir meg den fysiske eksistensen i vold.

Erland Kiøsterud etterlater likevel mange spørsmålstegn og mye undring, men har knapt fått en dårlig kritikk. Desto sterkere er selvkritikken.

Som minimalist finsliper han språket, og kan skrive et manus om igjen og om igjen 30 ganger. Han forakter de pompøse ordene, og sammenlikner gjerne den barokke stilen med Habsburg-dynastiet: Skinnende utenpå, hult inni.

Det er prosjektet!

- Habsburg-monarki, sier Erland Kiøsterud, er det metafysiske sløret, fernissen av skjønnhet vi hyller inn brutaliteten og etter hvert også vår indre tomhet i. Og det er vel dette som dypest sett også utgjør vendingen i forfatterskapet: En vending bort fra enhver mulighet for transcendens i tradisjonell forstand, en vending bort fra livsverdier tuftet på vår egen kulturs religioner, språk, kunst og metafysiske forestillinger; og med tomme hender - det er prosjektet - vende meg mot den nakne, rent fysiske eksistensen, livet her og nå, om enn så rått og brutalt det måtte være, for der et sted å søke muligheter for mening, etikk, fellesskap.

Jeg vil fylle lungene med luft, hendene med redskaper; jeg vil prøve å svare på vår brutale historie, gå i møte med min egen like kyniske tid. Jeg ser for meg et humanistisk prosjekt hinsides humanismen, sier Erland Kiøsterud.