Møtte veggen halvveis

«The Wall» er til tider mektig, men effekter klarer ikke å kompensere for tildels uinteressante låter.

KONSERT: Det mangler på ingen måte staffasje — i form av en gedigen scene som etter hvert tettes igjen stein på stein til en solid mur, pyroteknikk, effekter, surround-lyd fra et stort band, bilder, animasjon og levende film — når Roger Waters reiser rundt med sin sceneversjon av dobbeltalbumet «The Wall» fra 1979.

Symbolbruken er sterk og — dessverre — fortsatt aktuell: Krig, død og fordervelse, ensomhet, desperasjon, isolasjon.

SYMBOLTUNGT: Roger Waters i Telenor Arena lørdag kveld. Foto: Eirik Helland Urke/Dagbladet
SYMBOLTUNGT: Roger Waters i Telenor Arena lørdag kveld. Foto: Eirik Helland Urke/Dagbladet Vis mer

Rogers har også gjort denne nye (og kanskje siste?) runden med «The Wall» til et prosjekt for å minnes falne i krig — over hele verden — og gjort det til en del av showet.

De falne Det er dedikert til alle de uskyldige som har mistet livet i kriger siden han skrev «The Wall» for snart 32 år siden — på begge sider av den «muren» vi til enhver tid omringer oss med, og der det forventes at man enten er for eller imot. «Bring The Boys Back Home» har like stor gyldighet og aktualitet i dag som i 1979.

En stor del av showet vies bilder av falne - med Roger Waters' egen far, som døde under andre verdenskrig, som den første som blir eksponert.

Det er altså ikke en tilsynelatende evig aktuell tematikk det er noe feil med, sjøl om den kan virke noe klisjefylt til tider. Det som blir tydelig under denne kampen på 2 X 60 minutter — en tanke lenger enn Stabæk må slite seg gjennom på samme bane — er det faktum at låtene, med noen åpenbare unntak, ikke holder den beste Waters-standard (eller Pink Floyd-standard for den saks skyld).

Noen av dem har krevd sin plass i musikkhistorien, med nummer en-hiten «Antoher Brick in The Wall (part 2)» i en særstilling. Her er selvfølgelig også «Mother» (i duett med  seg sjøl fra 1980), «Comfortably Numb» og «Run Like Hell». Men samlet holder det ikke.

Ambisiøst Det må riktignok innrømmes at rockoperaen «The Wall» aldri har vært blant denne anmelders favoritter i Pink Floyd-katalogen, jeg mente vel at den ble i overkant ambisiøst. Jeg var mer opptatt av «Meddle», «The Dark Side of The Moon» og «Wish You Were Here», og falt litt av etter det.

Live burde saken fortone seg helt annerledes, men Waters' turné med materialet fra  «The Dark Side Of The Moon» og en slags best of-avdeling som «bonus» fungerte atskillig bedre for fire-fem år siden. 

Det blir ganske tydelig underveis, til tross for all staffasjen, at «The Wall»s storhet altså ikke skyldes så mye enkeltlåtene, men at den må hvile på hele konseptet og produksjonen. På den første av to utsolgte konserter i Telenor Arena lørdag føltes det som om alt kruttet bokstavelig talt ble svidd av før pause, toppet med en flott versjon av «Another Brick in The Wall (part 2)» — med øredøvende støtte fra et lokalt kor som også buer ut en oppblåsbar monsterlærer.

I krigen Og det føles som om vi er med i krigen sjøl, der vi nærmest blir bombardert og omringet av lyder fra helikoptre og et lite krigsfly som kjører rett inn i muren og styrter mens muren gradvis bygges opp.

Etter en fantastisk reise gjennom lyd og bilder, blir andre del et aldri så lite antiklimaks — der vi først stirrer inn i en naken mur i noen minutter før Waters dukker opp på den ene siden i en liten tv-stue. Resten av andre del står bandet foran muren, mens sjølve muren brukes som et filmlerret til å projisere bilder, film og animasjon. Til den faller.

Selvfølgelig faller den det til slutt.

Men låtene i del 2 — eller på cd 2 om man vil — er ikke spennende nok, og de blir ikke så mye bedre av det visuelle tilbehøret. Det skulle ikke være lov å kjede seg på en Roger Waters-konsert, men andre del ble noe langtekkelig. Litt som en kjedelig fotballkamp, om det er lov å sammenlikne med det — når vi nå engang er på en fotballstadion.  

Ekstrakonserten samme sted søndag kveld (1.mai) er dessverre også utsolgt.