Foto: Kjemisk Prosess
Foto: Kjemisk ProsessVis mer

Anmeldelse av Jaa9 & OnklP - «Gamle hunder, nye triks»

Motvekt til glætte rap-kolleger

Jaa9 & OnklP leverer en salig blanding av bangere, fjas og alvor, men holdes tilbake av sin egen trygge formel.

ALBUM: Norsk rap befinner seg i spennende tider om dagen, og har på flere kanter nådd et både internasjonalt og multifasettert nivå. Men de nye, grensesprengende lydbildene skaper også en unektelig splittelse i scenen, som i 2016 er vanskeligere å definere som et eget «miljø» enn noensinne.

Gamle hunder, nye triks

Jaa9 & OnklP

4 1 6
Plateselskap:

Knirckefritt / Caroline / Universal Music

«Nye og nye...»
Se alle anmeldelser

«Du vil være Ferrari og Arif, men bare Ferrari og Arif har stil til å være Ferrari og Arif» melder Jaa9 på «Glætt» - et av sporene på Oppland-veteranenes niende album «Gamle hunder, nye triks».

En streit nok betraktning, med tanke på klonene vi stadig ser komme i ly av de nevnte Nora-kompisenes imponerende seiersgang. Artistmessig sett, rake motsetninger av 9&P, som i stor grad representerer rapsjangerens mer tradisjonelle skole.

Vinnerformelen

«Alt er så glætt, dette er rap / du bare biter, og fuck det er wack / Kanskje for gammel til å melde noe sterkt, men jeg mener vi alle kan se det er stjælt,» fortsetter Jaa9 noe ironisk med assistanse fra en nyervervet og like «stjælt» Migos-flow.

Ikke at jeg klager, for takket være nettopp den høres OnklP sin ofte haltende makker denne gangen bedre ut enn noensinne.

Annet enn nevnte stil-lek og Pål sin hang til å teste ut stemmebåndet på «For en dag» og «En av dem», er det likevel ikke mye «nye triks» å finne her. Akkurat slik man forventer fra duoen, som siden 2004 har funnet vinnerformelen med en jevn fordeling av tøyselåter, ukomplisert hiphop-spytting og tidvise gullkorn i det mer alvorlige hjørnet.

To av skivas feiteste øyeblikk kommer i form av «Big Up» og singelen «Jeg er», gjestet av respektive Jonas V og deres egen «læregutt» Cezinando. Spesielt sistnevnte bidrar med en forfriskende dusj av kreativ nytenking, inkludert fin-fin kanalisering av The-Dream.

Musikalsk schizofreni

Bare Egil-oppfølgeren «2 sko» følger i samme humoristiske fotspor som blant annet «Kjendisparty» og «Stank Ass Ho», men har i likhet med dem begge ingen særlig musikalsk verdi etter første lytt. Det samme kan sies om «Fokush», som rett og slett føles utdatert og unødvendig i settingen.

Guttas angerløse «På nytt» retter opp skivas mindre imponerende spor med sin feiring av et liv levd på godt og vondt, før albumet rundes av i totalt motsatt retning - via den både fengende og på grensen til harry «En av dem».

Enda et bevis på 9&P sin musikalske schizofreni, hvor man velger å følge opp vakker gåsehud-stemning med uironisk saksofonsolo.

Som vanlig altfor ujevnt og formelbasert, men også altfor kvalitetspreget når det først gjelder til å ikke ha krav på din fulle respekt.