Motvillig ut på tur

Van Veeteren rykker motvillig ut i Nessers femte velskrevne krim.

BOK: Førstebetjent Van Veeteren er en av krimlitteraturens underligste og underfundigste etterforskere. Det skyldes blant annet Håkan Nessers lune humor, som gjennomsyrer selv de mest brutale beskrivelser. Men framfor alt viser forfatteren en solid forståelse av mennesker.

En lukket sekt vekker politiets oppmerksomhet en veldig varm sommer. I Sorbinowo har vikarierende politimester Merwin Kluuge fått en anonym telefon om at en pike har forsvunnet fra Det Rene Livets leir i Waldingen. Han undersøker saken på enkleste vis - ringer den isolerte sekten og spør om de mangler en deltaker. De svarer benektende, og Kluuge er fornøyd med sin etterforskning.

Men den anonyme ringeren gir seg ikke, så Kluuge må ta neste skritt: Hans ferierende overordnede har bedt ham ta kontakt med førstebetjent Van Veeteren i Maardam hvis han støter på for vanskelige saker. Og Van Veeteren kommer, motvillig, og først og fremst fordi han har hørt at det er så idyllisk i Sorbinowo og traktene rundt.

Det viser seg omtrent umulig for Van Veeteren å få et fornuftig ord ut av noen i Det Rene Livet, enten det gjelder de 12- 14 år gamle jentene på konfirmasjonsleir eller de voksne - sektlederen Oscar Jellinek og de tre kvinnene som assisterer ham. Men så blir ei jente funnet død i skogen, og det er til og med ei jente Van Veeteren har møtt. Dermed står han overfor den ubehagelige muligheten at det finnes ei død jente til et sted.

«Førstebetjenten og tausheten» er femte bok i serien om Van Veeteren (den tiende og siste kommer på norsk i høst), altså skrevet før hans definitive gjennombrudd med bok sju, «Carambole».

Den har alle kjennetegnene på en god Nesser-krim: En politiroman som handler mer om menneskets ofte smertelige tilværelse enn om teknisk etterforskning. Attpåtil er det både spennende og godt skrevet (de ordene henger ikke alltid sammen), med et betydelig snev av poesi - et litterært grunnelement som ikke akkurat forstyrrer for mange krimbøker.

Og til dem som klager på mye regn i Nessers bøker: «Førstebetjenten og tausheten» er full av sol og sommer.