NYE TONER: Når Widvey gjennomfører snuoperasjonen med en slik begeistring, er det ikke bare et tegn på gode markedsføringsevner - det viser også at det kan være håp for ytterligere bevegelse. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
NYE TONER: Når Widvey gjennomfører snuoperasjonen med en slik begeistring, er det ikke bare et tegn på gode markedsføringsevner - det viser også at det kan være håp for ytterligere bevegelse. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Motvind i riktig retning

Endelig kunne kulturministeren fornøyd presentere sitt nederlag i mediepolitikken. La oss håpe det blir flere, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Etter å ha blitt slept gjennom Stortinget måtte kulturminister Thorhild Widvey i statsbudsjettet i fjor høst godta digital nullmoms. Hennes forslag var en felles lavmoms på åtte prosent for papir og digital. I dag kunne hun stolt presentere på mediedagene i Bergen (som hun i fjor forsøkte å nulle på statsbudsjettet), at regjeringen har tenkt å følge opp Stortingets krav.

Når Widvey gjennomfører snuoperasjonen med en slik begeistring, er det ikke bare et tegn på gode markedsføringsevner - det viser også at det kan være håp for ytterligere bevegelse.

Men før vi går videre er det på sin plass å si dette: når jubelen over nullmomsen nå sprer seg i mediene, er det lett å få en litt flau smak i munnen. For det er ikke bare Widvey som har måttet overtales. Sentrale bransjeaktører, med Mediebedriftenes landsforening i spissen, hadde i lang tid lavmoms på åtte prosent som sin foretrukne modell. Dermed har de bidratt til en historisk omvei mot et selvsagt mål: at ordet - nyhets og debattformidling - ikke skal skattlegges. Heller ikke i digital versjon.

Nullmoms er likevel ikke nok. I alle fall hvis målet er å opprettholde en like rik flora av medier lokalt, regionalt og nasjonalt som vi har i dag. De som mener vi ikke trenger det, kan jo svare på spørsmålet om hvordan vi ellers skal sørge for debatt og nyhetsformidling - en helt grunnleggende bestanddel i demokratiet.

Blant dem som er svar skyldig, er regjeringspartiene. Som ved enhver korsvei forsøker å redusere pressestøtten uten å komme med andre alternativer. En tradisjon de har holdt på lenge etter at varsellampene begynte å blinke stadig kraftigere rødt i takt med fall i annonsemarkedet, og i løssalgs- og abonnementsinntektene.

Etter å ha gjort fint lite i sine åtte år i regjering (beklager den slitte formuleringen), ser Arbeiderpartiet ut til å ha våknet i spørsmålet om mediepolitikk. I dagens avis presenterer vi flere av Ap?s planer i en delrapport om medier - fra det som skal bli en større utvalgsrapport om demokrati og medier som legges fram for landsstyret i månedsskiftet oktober/november. Der formulerer de blant annet en dyster, men viktig erkjennelse:

«(...) det finnes foreløpig ingen forretningsmodeller for digital journalistikk, som kan finansiere det mangfoldet av nyhetsmedier og journalistikk papiravisene finansierte fram til året 2000».

Altså: Ap forstår at digital brukerbetaling sannsynligvis har et begrenset potensial, selv om mediene selvsagt må forsøke å utnytte det til det fulle. Hva gjør man da?

Utvalget kaster egentlig en brannfakkel inn i debatten ved forsiktig å antyde at de ønsker å utrede andre typer støtteordninger, i tillegg til produksjonnsstøtten som går til lokalaviser og meningsbærende aviser. En som ikke er koplet opp mot inntekten mediene skaffer fra brukerne, altså en finansiering av «gratis» nyheter.

For det er jo noe de fleste bør forstå - at disse nyhetene ikke er gratis å lage. Det står ikke i skrift, men overfor Dagbladet lanserer mediepolitisk talsmann Arild Grande forslaget om en støtteordning til redaksjonell bemanning, altså en type støtte per redaksjonelle årsverk. I tillegg til et mulig fond for støtte til digital utvikling i redaksjonene - et kostnadskrevende, men helt nødvendig tiltak som mediene må finansiere i nedgangstider for å komme levende gjennom til den andre siden.

Dette forslaget likner veldig på den nye, danske pressestøtten, som ESA har godkjent og applaudert som et forbilde for andre land. Den tar hensyn ikke bare til medienes størrelse, men fanger også opp hvor mye journalistiske ressurser - egenprodusert stoff - som redaksjonene bidrar med til offentligheten.

Men hvordan skal dette finansieres? Her har Ap en litt snedig plan, og den er enklere enn den høres ut. De foreslår å fryse nivået på statens mediestøtte på 2015-nivå, og regner inn provenytapet for staten for nullmoms som en del av beløpet.

Provenytap betyr hvor mye staten går glipp av i inntekter som følge av at papiravisene - og snart de digitale utgavene - ikke betaler moms. Nå ligger den summen på omtrent 1,5 milliarder kroner. Med utviklingen i opplagsnedgangen vil det provenytapet i 2020 være på litt under 1,4 milliarder. Differansen, altså 100 millioner kroner, kan gå til nye støtteordninger.

Sånne regnestykker liker kanskje til og med Finansdepartementet. Så gjenstår det bare å se hvor mange omveier vi må gå før også dette forslaget omfavnes av medie-Norge og flertallet på Stortinget. Det kan gjerne gå litt fort, for det haster.