Mozart, Fauré, Prokofjev & Lutoslawski

Finstemte fortolkninger fra Thorsen og Gimse.

Marianne Thorsens buestrøk tiltrekker seg oppmerksomhet fra første øyeblikk på denne utgivelsen. Lett og fast, pågående, men uten å klinge forsert, spiller hun tett opp mot våre forestillinger om et ungdommelig tonefall. Og hun holder stilen plata ut, lar seg ikke friste mot det mer svulmende når Gabriel Fauré byr opp til dans, eller mot det forserte, når Witold Lutoslawski spiller opp sitt høyekspressive register. I så måte er det kanskje Sergej Prokofjevs fem små melodier som oppsummerer hennes musikalske idealer, i tillegg til Mozarts sonate, som balanseres perfekt.

Men plata har en dimensjon til. Og den formuleres fra pianokrakken, der Håvard Gimse, uten et øyeblikk å overspille sin rolle på bekostning av fiolinsolisten, leverer et så subtilt akkompagnement at du skal lete lenge etter maken.

Vi har hørt det før, hvordan Gimse aldri går inn i en nøytral ledsagerposisjon. Men klaverspillet han leverer denne gang, er noe av det ypperste jeg har hørt på lenge innen nyanseringens kunst. Det får du ikke minst tak i ved gjentatt lytting, som denne cd-en tåler til overmål.