mr. chris coldplay

Coldplays Chris Martin tror ikke at noen liker ham. Det har han blitt popmillionær på.

DET VAR EN DAG i august, det er et år siden nå, at livet til Chris Martin, 24 år, tok en vending. Han hadde kommet til et skille. Han hadde vært paranoid lenge nok. Han hadde tvilt på seg selv lenge nok. Han sto opp den morgenen, og han hadde fått denne tanken over seg for første gang. At han skulle utnytte sin nyvunne rockestjernestatus for alt den var verdt. Det var dette ene han hadde i hodet: Han skulle invitere Nathalie Imbruglia på date. Han hadde likt henne i årevis. Og det slo ham plutselig at han hadde kommet i en posisjon hvor han kunne begeistre henne. Coldplay skulle varme opp for U2 i Dublin den uka. Og:

- Vil du komme og være sammen med meg, spurte Chris Martin på telefonen.

Coldplay fikk en fantastisk mottakelse den kvelden i Dublin. Og der, midt i U2s sett, stoppet Bono opp. Han slo helt om. Han sang en linje som ikke var hans. Han sang Chris Martins egen sang. Yellow.

Bambiøynene som tilhøre Nathalie Imbruglia, så i Chris Martins vei. Han sto rett ved siden av henne nå.

- Berømmelse er noe tull. Men i det øyeblikket tenkte selv jeg, «så fordømt heldig du er. Kos deg nå. Kos deg så lenge det varer».

Chris Martin vil gjerne forklare noe før han går videre.

- Jeg er en veldig paranoid mann. Jeg tror aldri at noen, helt genuint, liker meg. Jeg skulle ønske at jeg, bare for en dag, kunne lene meg tilbake, puste inn, og si, «søren, jeg har solgt fem millioner plater». Men jeg klarer det ikke.

DET VAR BARE morgen ennå. Vi satt i rommet alene med mannen som fronter Englands største band. Den høye mannen hadde blanke øyne. De var slitne, men de skinte. Det var bare 45 sekunder inn i samtalen at Chris Martin hadde falt inn i melankolia.

- Bestemoren min døde i går.

- Det er fryktelig å høre.

- Nei. Nei. Det var egentlig en gledens dag. Hun var gammel, hun ville dø. 84 er en stor alder å komme til. Det var en lettelse. Men en del av meg overbeviste meg, egoistisk nok, til å være litt sint.

Chris Martin skjenker vann med is-biter i. Først til oss, siden til seg. Han tar av seg jakka. Det er noe med øynene hans. De er så intense. De kan gjennombore deg. Og det voldsomme smilet. Han er inni deg med hele seg.

FORTIDA HANS er skinnende rein. Men noen sier at du kan høre hans personlige konflikter i musikken til Coldplay. At du kan høre oppveksten og ungdomslivet hans der nede i den lille landsbyen Devon. Mens faren fartet England rundt, vokste Chris opp rundt sin lærermors sterke kristne tro. Han arvet den ikke helt, tvilen har vært gnagende.

- Der er en brytning mellom wannabee-rockstjernen i meg og sønnen til mora mi. Det har du rett i.

- Er det et problem?

Chris Martin heller i mer vann. Han stryker seg på kinnet.

- En lang tid var jeg en sterk kristen. Men det var en dag, da noen snakket om temaet helvete, at jeg rygget. Jeg kunne ikke takle den ideen. Jeg vet definitivt at jeg tror på noe. Og jeg vet at om alle virkelig hadde støttet seg til moralen i kristendom eller islam, ville verden vært et flott sted. Nå tror jeg på noe annet enn hva mor gjør, tror jeg.

OM 10 DAGER SLIPPER Chris Martin og hans Coldplay sitt andre album. «A Rush of Blood to the Head». Det er en samling av beklagelser, sorger og vitnesbyrd om paranoia og desperasjon og usikkerhet.

- Vi laget dette albumet som om hver dag kan være den siste. Du kan kanskje snakke om en dødsangst. En frykt for ikke å få bruke sjansen vår. Derfor ville vi ta alt ut i det maksimale. Jeg ser ikke noe poeng i å spare på noe lenger. Når du reiser så mye, skjer det noe med deg. Det får deg til å tenke, «det er ikke sikkert dette varer for evig».

Han har det fra faren sin, sier han.

- Han er en fryktelig grubler. Han er alltid klar for å bekymre seg over en ny ting. Det er jeg også, erkjenner Chris.

- Men jeg mikser denne pessimismen med en optimisme. Jeg har en evne til å bli fantastisk deprimert over veldig små ting. Men så å veldig fort komme ut av det. Jeg akter ikke å sitte i et hull. Jeg har virkelig ett av de flotteste liv i verden. Jeg bærer bare på de samme spørsmålene som alle andre. Hva vi gjør her? Hvorfor elsker hun meg ikke? Hvorfor elsker hun meg? Og, hvorfor er George Bush den mektigste mannen i verden? Latterlige spørsmål som jeg aldri får svar på.

Chris Martin slites mellom å være en ung rockemillionær og det å ha en høyere agenda. Som en Bono light.

I fjor avslo Coldplay tilbud verdt til sammen 40 millioner kroner om å bruke sangene deres i soundtracks og TV-annonsering . Sportsdrinken Gatorade ville ha Yellow , Diet Coke og Gap ville ha Trouble og Don\'t Panic . Bandet har bedt manageren om ikke engang å referere tilbudene, fordi «en diskusjon kan lede til et kompromiss».

- Vi hadde ikke vært i stand til å leve med oss selv om vi solgte en sangs mening på den måten. Vi vil sove om nettene, sier Chris.

DET VAR SOMMEREN 2000 det eksploderte. Chris Martin må ty til en ny sterk filmreferanse for å få forkart seg.

- Det var et sjokk. Det er akkurat som Terminator. Når Arnold Swarchenenger lander, og han har ingen klær på, og er ganske forvirret. Det er oss. Vi brukte tid på å finne klærne våre, motorsykkelen vår, maskingeværet vårt og solbrillene våre. Nå føler vi oss klare til å ta det hvor som helst.

- Men du har vært redd?

- Ja, Herregud, mann. Og nå vil jeg ikke tulle denne muligheten til. Vi vil forandre mainstream popmusikk til noe bedre. Det finnes så mye middelmådighet i verden. Så mye halvhjerta. Midt i veien-kultur. Skitt. Filmer som bare er laget for pengene. Musikk som alle liker helt greit, men som ikke griper noen. Jeg vil skape noe som er fantastisk, ikke noe som er OK. Jeg vet ikke om vi har nådd dit enda. Men jeg vet at vi kommer dit. Før trodde jeg det å gjøre store, spesielle ting var forbeholdt andre. Bill Clinton eller Bono eller Paul McCartney. Før du innser at de er mennesker som deg selv. Og jeg, Chris Martin, vil gjerne være like viktig som Shakespaerare. Jeg vet ikke om det går, men det er ingen vits i å prøve å være noe mindre.

NEW MUSIKAL EXPRESS mener Coldplay kan bli det største bandet i verden med denne plata.

- Bullshit, sier Martin.

- Enn hvor store vi blir, klarer vi ikke kapre Celine Dion-fansen. Og enn hvor gode vi blir, blir vi aldri så vakre og pene som Westlife. Så det er to marked vi aldri kan ta. Eller vent... Stopp litt.

Chris Martin knekker seg en bit sjokolade. En Stratos. Han tenker mens han tygger.

- For å være ærlig... Av og til, når jeg ser meg rundt i garderoben vår, tenker jeg «jo vi ser faktisk like bar ut som Westlife».

HAN SITTER DER i det store rommet i Oslo og snakker seg varm. Om tida da alt tok til. Om den uka i 1996 da Coldplay ble skapt.

- Vi hadde havnet på den samme gangen på campus, gitaristen Johnny og jeg. Vi hadde kommet til London for å bli store studenter. Det slo meg en av de første kveldene vi satt der. «Herregud, dette er mannen jeg vil tilbringe resten av livet mitt med. Jeg fant ham til slutt», tenkte jeg. Jeg snakker om musikk nå. Det har ikke noe seksuelt ved seg, dette. Men det skjønte du...

- Hvordan er det virkelige kjærlighetslivet ditt?

- Jeg skal si deg en ting, sier Chris Martin. Han puster. Ser ut av vinduet. Det går fem sekunder, ti sekunder, og så smeller det.

- Det jeg vi si er at...jeg er en forbasket taper.

- Du kan ikke si det?

- Jo, jeg kan si det. Jeg kan ikke leve i forhold. Jeg klarer dem bare ikke. Jeg tror dypt inne i meg er at jeg er redd for å etablere meg. Jeg er bekymra for at den dagen jeg sitter der i hendene på ei jente, så har jeg ingenting å synge om. Jeg vet at dette er fullstendig latterlig, det absolutte idioti. Men for å skrive disse sangene, må jeg føle synd på meg selv. Mine beste sanger har kommet etter at jeg har forlatt festen tidlig. Jeg har prøvd å slå hodet mot veggen for å banke disse tankene ut. Men det har ikke hjulpet.

Han vrir seg i stolen. Kremter et rusk ut av halsen sin. Han spør om vi vil ha mer sjokolade.

- Uansett hvor miserabel du blir, når du tror du har sett enden, så finnes det noe som kan løfte deg opp.

- Og en dag vil jeg elske å ha noen ved min side. Jeg vil ikke bli 65, sitte i en bar og si «jeg vil ha en øl til, og om du ikke vet det, det var jeg som sang Yellow og jeg bor alene nå, og du, vil du bli med meg hjem og vaske fjeset mitt»?

HAN TENKER MYE på feilene sine.

Chris slår i vann. Det er hans sjette glass. Han skjelver ikke lenger.

- Jenter, igjen og igjen og igjen, sier Martin.

- Jeg gjør så mange feil på dette området. Sist feil gjorde jeg lørdag for noen uker siden. Du vet når du virkelig liker noen, og du analyserer bevegelser og handlinger og bare vil slå den beste morsomheten. Vi hadde kommet fra flyet dagen før, jeg hadde jetlag og var bleik. Jeg klarte ikke å handle. Hun kunne ha vært den beste kjæresten nå. Men hun løp av gårde og tenkte jeg var dum. Det skjer alltid. Jeg roter det alltid til med jenter.

- Hvem var jenta?

- Dere har hørt om henne før. Hun heter Nathalie Imbruglia.

«A Rush of Blood To The Head» er i salg fra 26. august. Coldplay spiller i Oslo Spektrum i november

SUPERMANN: Chris Martin har blitt en Bono light. Verdensstjerne og verdensmann. Han har to mål med livet sitt nå. 1. Lage sanger med mening. 2. Redde verden fra flere nederlag.