Mr. Monitor

Tirsdag kveld døde Markus Markusson, 70 år gammel.

Han hadde vært på jobb i Tromsø - levende og prinsipielt interessert som han var i den tidligere selfangstinspektør Odd Lindbergs sak - og var på vei hjem da han sovnet inn.

  • Med Markus Markusson er en genuin journalist gått bort. De siste årene er det den profilerte medieskribenten Markusson som har satt sitt preg på Dagblad-spaltene og samfunnsdebatten, og mange av dem som kjenner denne innsiktsfulle og prisbelønte medieanalytikeren, vet knapt at han hadde en like fargerik som mangesidig bakgrunn i Dagblad-huset.
  • Odølingen Markus Markusson var den kåserende iakttakeren som slentrende beskrev sitt Oslo. Byen, selvsagt, men like ofte naturlyriske skildringer fra Nordmarka. Han var den nyhetssultne og poengskarpe reporteren, men også juristen som kastet seg inn i kriminaljournalistikken. Han er kalt Dagbladets første verdensreporter, og var det i en tid da Markus-titler som «Imperiet skal holdes» og «Når Little Rock morer seg» minner oss om dype konfliktlinjer i vår nære fortid. I flere år var han da også avisas London-korrespondent.
  • Men Markus Markusson var også den inspirerte og inspirerende avismakeren. Han var den som utvidet Dagblad-døgnet til 24 timer ved å innføre prøveordningen med kveldsvakter som gikk over i nattarbeid. Han ble nattredaktør og redaksjonssjef, de mest utsatte, utskjelte og krevende jobbene i en kontroversiell løssalgsavis. Markus Markusson ledet en kveldsvakt som ble journalistskolen for en hel generasjon Dagblad-medarbeidere. Og seinere var Markus Markusson utviklingsredaktøren som var med på å legge et solid grunnlag da Dagbladet gikk over til tabloidformat.
  • Alt dette - så rikt, sentralt og turbulent det hver for seg kunne være - skapte det Einar Førde kalte «den mest reflekterte og informerte av dem som skriver om mediene». For Markus Markusson var inkarnasjonen av det faget han så kunnskapsmettet analyserte. Han var glad i det. Han kjente styrken og svakhetene. Han kjente grepene, og gledet seg over det ekte mens han avslørte bedraget. Markus Markusson fyller på ingen måte den giftige myten om kritikeren som den miskjente kunstneren som blir kritiker av hevnlyst. Her gjelder så visst ikke devisen «kritikken er lett og kunsten vanskelig».
  • Derfor opplevde da også Markus Markusson at han skapte sin egen skole som medieiakttaker. I motsetning til mer teoretisk orienterte kritikere var han nemlig ikke alltid så bekymret over medieutviklingen. Og i motsetning til de unge og halvgamle mente ikke denne suverene nestor at alt var så mye bedre før: Til det hadde Markus Markusson sett for mye. Hans medieanalytiske blikk ble derfor åpent og nysgjerrig, erfarent og raust.
  • Markus Markusson ble noe så sjeldent som en mediekritiker som likte mediene, også når han sterkt kritisk mislikte det han så der. Det fantes ikke et drag av naivitet i den åpenheten Markus Markusson viste i sine analyser. Visst så Markus Markusson de trekk som inviterer til utviklingspessimisme, men bevisst og begrunnet satte han sitt konstruktive blikk på det som gjorde ham til mulighetsoptimist.
  • De nærmeste dagene vil det bli snakket og skrevet om reporteren, kommentatoren og redaktøren Markus Markusson. Vi her i Dagblad-huset vil også minnes den varme kollegaen og det aktive medmennesket Markus. Vi husker replikker og setninger, gode råd og oppmuntrende ord, de poengterte historiene og et klapp på skulderen. Det er sårt å tenke på at denne helheten nå må bli gode minner, og ikke lenger er en fin del av vår levende avishverdag.
  • Og i vår sorg bærer vi også vissheten om at det er Markus' kjære Wenche, hans to barn og den nære familie som kjenner tapet og sorgen tyngst. Familiemannen Markus' bortgang har skapt et ufattelig stort tomrom hos dem han sto aller nærmest.