Mr. Norsktoppen

På syttitallet hadde han langt hår, var gjenganger på Norsktoppen og solgte mer enn en million plater. Nå selger han sko, murer utegrill og legger nytt tak på garasjen. Stein Ingebrigtsen synes det er mer interessant å snakke om hellene han har lagt i oppkjørselen enn tida som popstjerne.

På syttitallet hadde han langt hår, var gjenganger på Norsktoppen og solgte mer enn en million plater. Nå selger han sko, murer utegrill og legger nytt tak på garasjen. Stein Ingebrigtsen synes det er mer interessant å snakke om hellene han har lagt i oppkjørselen enn tida som popstjerne. # Av TORIL BERGE - Et hvert ærlig arbeid har noe for seg. Jeg hadde det bra da, og jeg har det bra nå. Det viktigste er at det er kvalitet i det jeg gjør, sier Ingebrigtsen, som trives like godt som skoselger som popsanger.

Italiensk ballade

Unge Ingebrigtsen, født og oppvokst i Namsos, hadde sitt gjennombrudd for tretti år siden, etter en talentkonkurranse på NRK. «Langt hår» het debutplata, men den første virkelig store slageren var noe så utradisjonelt som en italiensk ballade. «Stein Ingebrigtsen har ikke bare fått en velfortjent plass på toppen av salgslistene over norske og utenlandske singelplater med «Cento Campane». Han er også i ferd med å regelrett smelte platepressene her i landet,» skrev Dagbladet entusiastisk i 1972.

Flaut

Så tok det helt av. Sammen med Inger Lise Rypdal og Gro Anita Schønn spilte han inn et tjuetalls Treff-plater, hvor de gjorde sine egne versjoner av utenlandske hits. Og Ingebrigtsen ble snart en gjenganger både på Svensktoppen og Norsktoppen. - Til slutt måtte jeg be Norsktoppen slutte å teste låtene mine i en periode. Alle kom med, det var nesten litt flaut, syntes han. Rekorden er 26 uker på Svensktoppen med «Bara du», en svensk utgave av Buck Ram og Andy Rands «Only you». Ingebrigtsen har ikke peiling på hvor mange plater han har spilt inn. Men det var i alle fall nok til å innkassere tjue sølvplater og to gullplater. Booken-prisen og Det Nyes sølvmikrofon er også i samlingen hans. Men tro ennå ikke at utmerkelsene blinker mot deg når du kommer inn i hjemmet hans i Hyttengveien 15 på Siggerud. Det er bare Booken-prisen som får henge i stua. Fru Inger nekter å ha alle de andre framme, så de henger godt bortgjemt i trappa opp til hemsen, ved hjemmekontoret til Ingebrigtsen. Så kan han av og til titte opp på dem når han jobber med skofakturaene sine. Stein Ingebrigtsen ble slett ikke rik av å være berømt. Det ble som regel lite igjen til familien etter at han hadde lønnet bandet. Selv om VG mente at han tjente godt. «Tjener en masse penger? Det vil jeg ikke svare på. 60000- 70000 kroner? Ja, hvis man er heldig, skulle det ikke være noe stort problem. Men da kreves det at en er pop både på plater og turneer,» svarte Ingebrigtsen i 1969. Og populær var han. Da det var som mest hektisk, turnerte han gjerne hver dag to måneder i strekk.

Stinn brakke

- Det var alltid stinn brakke når vi spelte. Inger Lise (Rypdal, red. anm.) kjørte bussen om natta, og vi rigget og lempet alt selv, sier Ingebrigtsen anno 1998, og innrømmer forsiktig at de stadig satte publikumsrekorder. Men etter hvert fikk han altså behov for et liv i en mer jordnær bransje. - Jeg bestemte meg over natta for å slutte. Siden 1983 har det bare vært sko for meg, sier han. I hvert fall profesjonelt. For han blir aldri helt ferdig med musikken. Riktignok er spranget fra toppen av VG-lista til bunnen av Nordstrand Musikkselskab stort.

Glede av sang

Men sangen har han glede av uansett om det er som popstjerne eller andrebass i koret. Og det blir noen sporadiske opptredener med rock og blues på kroer, puber og private forsamlinger med kvintetten Blue Jays. Og blir han bedt om det, tar han gjerne noen av sine gamle slagere. - Jeg har dem lagret i hodet alle sammen, men jeg må ikke begynne å tenke, da glemmer jeg teksten, sier Ingebrigtsen, og forteller om de 19 vinduene han skiftet på sørveggen av huset.

TRUDELUTT: Stein Ingebrigtsen var en av Norges mest populære popstjerner i 70-åra. Han har fremdeles et godt grep om gitaren.