Mr. Storåsfestivalen

Møt Sveinung Sundli i badestampen.

–SÅ DER SATT jeg da, og prøvde å holde balansen mens det spontant sprutet kroppsvæsker fra alle åpninger.

Det er torsdag i forrige uke, og i baksetet vrir Viktorija seg i frydefull vemmelse over Sveinung Sundlis fortelling om hvordan han ble kvitt dass-skrekken sin på Roskilde en gang i tenåra.

– Det var helt jævlig. Måtte rive opp bokseren min for å ha noe å tørke meg med og greier, men jeg har kunnet gå på do hvor som helst siden, hæhæhæ!

Gudene vet hvordan han kom inn på dette, men han har pratet uten stopp i rundt halvannen time nå og det begynner å bli vanskelig å si om PR-sjefen og Storåsgründeren er i intervjumodus eller om han rett og slett snakker så mye til vanlig. Begge deler, antakeligvis.

IDEEN OM Storåsfestivalen, en ordentlig festival i Trøndelag som skulle gi fylket og folket noe å være stolt av, dukket opp i løpet av en serie fyllekuler i 2003, og Sundli, bedre kjent som felespilleren i Gåte samt storebror til vokalist Gunhild, har stort sett vært festivalens ansikt utad siden.

– Det er litt flaut det der at jeg er blitt en sånn gallionsfigur for festivalen når det er et så utrolig solid og godt apparat rundt meg som jobber like hardt som jeg gjør, sier han.

Når man møter mannen er det imidlertid ikke vanskelig å skjønne hvorfor det er blitt sånn; der andre festivaltryner kan finne på å si sånt som «Vi skal fortsatt være Norges ledende festival» eller liknende mig tatt rett ut av næringslivets mission statements, svarer Sundli på alle spørsmål så direkte, breialt og med en tro så oppriktig at man nærmest blir flau for å ikke for lenge siden ha innsett at Storås er norske festivalers framtid.

– Alt skal være festival nå for tida, sier han.

FYRER OPP BADESTAMPEN: Storåsfestivalens PR-sjef Sveinung Sundli viser fram festivalområdets badestamp og forteller om festivalens mange andre gleder. Foto: Lars Myhren Holand
FYRER OPP BADESTAMPEN: Storåsfestivalens PR-sjef Sveinung Sundli viser fram festivalområdets badestamp og forteller om festivalens mange andre gleder. Foto: Lars Myhren Holand Vis mer

– Arrangører brenner seg ofte på det, at de ikke vet hvordan man lager festival på ordentlig.

– Hvordan lager man festival på ordentlig?

– For å lage festival på ordentlig må du ha en god camping, og så må du ha ordentlige, gode scener, og så må du ha mer underholdning enn bare konserter og et øltelt, og så må det være i omgivelser der du kan få lov til å leke deg lenge ut på natta. Skulle vi gjort noe sånt i byen kunne det aldri gått, delvis fordi man ikke kan få traktor’n dit på fem minutter hvis det skulle være noe og også fordi man ikke kan feste uti de sene nattetimer. Tenk hvor nedtur det hadde vært, a! Å måtte slutte konsertene klokka elleve og likevel ha tjue-tretti naboklager fra klokka ti og politiet surrende rundt stresset over hva i verden de skal gjøre sånt rent samfunnsestetisk, he-he.

– Så beliggenheten er utelukkende valgt for å legge til rette for en best mulig festival?

– Ja. Jeg er blitt spurt om å komme og holde foredrag i hytt og gevær om bygdeutvikling, men det er ikke det jeg driver med. Det går ikke an å eksportere Storåsmodellen over alt, jeg er ikke noen Nationen-mann og jeg stemmer ikke SV. Vi bare fant ei bygd med god infrastruktur og dritkule folk som vet å ta i et tak.

I EN CADILLAC Eldorado med Storås-logoer på alle sider (innkjøpt «utelukkende for at folk skal legge merke til den») på vei til bygda med god infrastruktur og dritkule folk, går utgreiingene om Storås’ storhet over i historier om kroppsvæsker og sommerjobber, hippiefestivaler i Sverige, faren til eksdama og gruvedrift i Meldal kommune.

– Når ble gruvene nedlagt, spør fotografen.

– 1986, kommer det kontant.

– Den lengste tunnelen er 1300 meter lang.

Viktorija i baksetet, hun som æsja seg over Roskilde-historien hans, er en av de to designerne som står bak Storås-kleskolleksjonen, den så langt siste instansen i den kanskje mest aggressive merkevarebyggingen Norge har sett de siste åra. Det begynte med utestedet Storås i Trondheim, startet i 2006 som en direkte videreføring av festivalen (og, til tross for at visse av de ansatte nekter for det, en cirka 80/20 prosents blanding av Oslo-barene Mono og Spasibar), og har i år fortsatt med Storås Artist AS og Storåsklær. Planleggingen av Storås Hotell og Storås Danseband er godt i gang. Spørsmålet må bli hva det er som ikke kan brandes som Storås.

– Det der er veldig vanskelig å si, sier Sundli.

– Storås er en politikk, en tro og en kultur og en ånd. Vi prøver jo å bryte ned barrierer mellom folk og er en motkultur mot MTV, selv om vi ikke er fremmede for å ha et MTV-band her, altså. Vi er litt hippie på en måte, bare uten alt det fjaset. Gjør hva du vil! Er du pønker, kan du bli på Huldrascenen og se tre dager nonstop hardcore og er du hippie så kan du campe i skogen og spille didjeridoo. Vi er for alle. Trønderske subkulturer er ikke så atskilte fordi det er for få av hver flokk til at de kan være det. De er nødt til å snakke med hverandre, og den tradisjonen fører vi videre.

MAN TRENGER ikke se lenger enn til høyre skulder for å se at å føre tradisjoner videre er viktig for Sundli. De to logoene tatovert over hverandre der (Storås’ to huldre og G-en i Gåte-logoen) har det felles at de har opphav i det han selv kaller «en positiv nasjonalisme».

– Nordmenn er jo eksperter på å kopiere andre og dermed bestandig ligge bakpå, forklarer han.

– Vi mener man må bygge på egne verdier og tradisjoner, og spiller litt på de gamle norske mytene og eventyrene. Jeg er nasjonalist på den måten at jeg ikke har lyst til at Barcelona skal ha de samme butikkene, maten og klærne som Oslo. En må dyrke sin egenart. Når jeg er i Trondheim er jeg Meldal-patriot, når jeg er i Oslo er jeg trønderpatriot og når jeg er i utlandet er jeg norgespatriot. Alt jeg gjør har sitt grunnlag i en eller annen form for patriotisme. Unge nordmenn i dag har generelt en litt dårlig følelse for hva Norge kan bidra med kulturelt.

FRAMME PÅ det tomme festivalområdet for å ta bilder og se oss rundt, sjekker Sveinung temperaturen på badestampen og konstaterer at den nok trenger i hvert fall en time til, så omvisningen går opp i skauen der en gjeng frivillige (deriblant ei jente som har haiket opp til Trøndelag fra Polen) er i ferd med å sette opp tyskercampen, et campingområde til den årlige gruppen på noen-og-førti tyskere som tar turen opp. Storås er visst drevet på velvilje, engasjement og «perverst lave lønninger». Til og med fotoshooten er gjort på dugnadsbasis; Sveinungs løfte til fotografen om å skaffe noen tabloide babes i badestampen oppfylles ganske enkelt ved å spørre flammekunstnere, klesdesignere, sjef for utendørs visuell profil og alle andre tilstede om de vil være med og bade. Ikke én sier nei.

Tabloidisering er ikke noe nytt for Sveinung. Nyheten om at Storås hadde «erotisk sone» på campingen var den mest leste saken på Dagbladets nettsider i 2005, forteller han, smått oppgitt over at sex er det eneste som selger.

– Er det fortsatt erotisk sone på campen?

– Hele campen er en stor erotisk sone sånn utover natta, men det er jo så mye mer som folk ikke skriver om. Det er egen familievennlig camp hvor fylla holdes i sjakk, det er organiserte fjellturer, pensjonister i rullator som går rundt og passer på, det er tyskere i skogen, det er feltmarked, workshops, spådamer, bål og grilling, egen filosofisk avdeling som går rundt og svarer på store spørsmål…

OPPRAMSINGEN FORTSETTER et godt minutt etter at jeg slutter å notere. Det finnes et ord for folk som Sveinung Sundli: «Fanatiker». Tanken om at det, og nå av alle tider, er mulig å skrive om mannen uten å konstant skrive om Storås, er åpenbart helt absurd. Han sitter i styret, administrasjonen og ledergruppa. Han jobber (åpenbart) med markedsføring, samt utvikling og retningslinjer, og han hyrer inn andre medarbeidere. På spørsmål om han jobber tjuefire timer i døgnet svarer han, tilsynelatende helt uten å kødde, «Nei, altså, jeg sover jo en del, da». Til tross for dette bedyrer han at han er Storås’ frieste mann, og at hans fremste egenskap er å finne de riktige menneskene å jobbe med, de som kan dra lasset og sørge for den strukturen hyperaktiviteten hans ikke fikser.

TIRSDAG I FORRIGE uke, derimot, to dager før intervjuet, hadde han hørtes sliten ut på telefonen. Han virket lei av å møte journalister døgnet rundt, av å snakke om flyerdumping, erotiske soner og testikkelkreft hver bidige dag, og han var like ved å takke nei til intervjuet når han hørte at det ikke kunne komme på trykk før festivalen var i gang.

– Altså, jeg er ikke … Jeg er bare … begynte han.

– Jeg vil bare hjelpe Storås.

Festivalen startet i går med Rockettothesky og avsluttes natt til søndag med metalbandet Red Harvest og nysirkustruppen Burnt Out Punks.

Vi er litt hippie på en måte, bare uten alt det fjaset

KJENT FOR EROTIKK: Her fra Storåsfestivalen i 2004, foran festivalens erotiske sone.
I STAMPEN: Anne Föhre, Sveinung og Viktorija viser litt hud for en god sak.