Mr. «Taxi Driver» er i byen

Paul Schrader trakk fullt hus da han snakket til norske filmfolk i går. Slik går det når man har laget manus til en film som «Taxi Driver».

PAUL SCHRADER (57) er kjent både som regissør og manusforfatter. En rekke av de filmene han har bidratt til, har i dag kultstatus.

Hvordan jobber han? Hva er hemmeligheten bak de mørke, besettende dramaene han har skrevet og regissert?

- Temaet er deg selv, sier han til en fullstappet sal av norske filmfolk som er samlet for å høre på Paul Schrader.

På invitasjon fra Norsk filmutvikling er han på Oslo-besøk.

- Den som skriver for film, analyserer seg selv. Deretter analyserer han andre gjennom innsikten i seg selv og til sjuende og sist samfunnet gjennom de andre.

PAUL SCHRADER ER en kortvokst, mørk mann med tynt hår, store briller og et ansikt som er barket av mer enn solskinn og frisk luft. Schrader har i perioder levd hardt og vilt. Han tilhører det som er kalt «sex, drugs & rock'n'roll-generasjonen» i Hollywood; en gjeng unge talenter som fornyet amerikansk film på slutten av 60-tallet og som fortsatte å gjøre det i et drøyt tiår framover.

- Finn ut hva som er problemet ditt, hva du vil skrive om. Deretter finner du en metafor for det, sier Schrader til de norske filmfolkene.

- Jeg fant i min tid et utmerket bilde på mitt problem, en mann i en stålkiste som gled omkring i byens kloakk. Jeg kalte ham «Taxi Driver».

INGEN TVIL OM AT Paul Schrader er opptatt av film. Til tider har han vært besatt av film. Men som andre av sin generasjon har han også vært høyt oppe og langt nede. For generasjonen som inkluderte Dennis Hopper, Martin Scorsese, Peter Fonda, Francis Ford Coppola og mange flere, var brennstoffet like doser kokain og kreativitet, alkohol og arbeidsnarkomani, sex og stormannsgalskap.

- «Taxi Driver» skrev jeg som selvterapi i en kritisk fase av livet. Enten måtte jeg skrive om ham eller bli som ham, forteller Schrader når vi får ham på tomannshånd etter forelesningen.

Bak solbrillene forteller øynene at han mener alvor.

- Da jeg var midt i 20-åra, var jeg helt på felgen, forteller han. - To ekteskap var gått galt. Jeg hadde en gammel Chevy Nova som jeg kjørte rundt i. Jeg kjørte gatelangs i Los Angeles, uten mening og mål. Jeg var dypt nede. Jeg var fattig. Hadde ikke råd til husleie. Jeg følte meg omtrent som Travis i «Taxi Driver».

- Hadde du våpen, som ham?

- Jeg hadde en revolver, ja.

- Var du farlig?

- Først og fremst for meg selv. Men jeg skrev meg ut av krisen.

- Skrev du med tanke på en film?

- Ikke da. Men siden så jeg at dette kunne bli en sterk film. Og så kom Martin Scorsese inn i bildet.

- Hvis Travis var deg, hvem var Jodie Foster-figuren, den unge gatejenta Iris?

- Hun var en fantasifigur. Men da jeg dro til New York sammen med Martin, møtte jeg ei jente i en bar, en ung prostituert. Jeg tok henne med til hotellet og lot henne sove der. Jeg skrev en lapp til Marty og den skjøv under døra hans. «Still opp til frokost hvis du vil møte Iris.» Martin dukket opp og det endte med at vi brukte en rekke av hennes erfaringer i filmen. Hun er med også, som Jodie Fosters venninne.

- Hvem fant på De Niros replikk: «You lookin' at me?»

- Ikke jeg. I manus står det bare at han ser seg i speilet og prater. «You lookin' at me?» er en replikk fra en komedie som gikk i New York den gangen. De Niro grep den spontant.

FØRST DA HAN BLE 17- 18 år gammel, så Schrader sin første film. Han vokste opp i et strengt religiøst kalvinistmiljø i Michigan, en menighet som fordømte all underholdning: TV, dans, spill, kino. Sine første filmer så han ulovlig på en mykporno-kino i hjembyen.

- Det var mitt opprør. Jeg kunne bare gå på kino, så var jeg en opprører. Jeg behøvde ikke bli ungdomskriminell.

Først da han begynte å studere og gikk på et sommerkurs i New York, fikk han boltre seg i filmer. Han ble fullstendig hekta på film. Da han kom til Los Angeles i begynnelsen av 20-åra, ble han betegnet slik i boka «Easy Riders, Raging Bulls»: «I dette havet av nerder, var Paul Schrader den aller mest nerdete.»

- Jeg så 20 filmer i uka. Jeg dro på kryss og tvers i Los Angeles og så alt jeg kom over. Jeg fant ut at det var dette jeg ville gjøre: Fortelle historier.

- Du har sagt et sted at du skrev i beruset tilstand i 15 år?

- Jeg skrev om natta. Og jeg drakk for å frigjøre fantasien. Det er slikt man har behov for når man er vokst opp i et strengt, kalvinistisk miljø. Nå er jeg edru - og skriver om dagen.

DA SCHRADER KOM til L.A., var en ny tid i emning.

- De gamle filmmogulene trengte unge folk til å fange opp det nye: borgerrettskampen, Vietnam-protesten, rock'n'roll, ungdomskultur, gay rights. Det gamle systemet brøt sammen, og vi unge kastet oss over muligheten.

- Hva var spesielt med din generasjon?

- Film er et dyr som står på fire bein: penger, talent, kritikk, publikum. Uten publikum, ingen film. I denne epoken hungret publikum etter å få fortolket virkeligheten rundt seg. De trengte et vern mot virkeligheten, en kunst som kunne hjelpe dem å forstå sin samtid.

- Er det ikke slik i dag?

- Nei. I dag roper publikum i høyden etter å få en ny dekor i stua. Den gangen ropte de etter barrikader!

I FILMENE TIL PAUL Schrader er det et tema som går igjen. Hans hovedpersoner er ofte menn som står utenfor sine omgivelser, som søker å finne sin rolle i forhold til omverdenen uten å lykkes.

- De kikker inn på andre menneskers liv. De ønsker seg noe annet enn de har.

- Det er også påfallende hvordan de motsetter seg en slags skjebne - uten å lykkes?

- Hvor godt kjenner du til kalvinismen? spør Schrader.

- Svært dårlig.

- Poenget er at kalvinistene tror menneskets skjebne er forhåndsbestemt. Samtidig tror de på fri vilje. Men du må bruke den frie viljen til å oppfylle din bestemmelse. Der har du en nøtt, ikke sant?

HOLLYWOOD-LEGENDE: Regissøren og manusforfatteren Paul Schrader er på Oslo-besøk, invitert av Norsk filmutvikling. En kavalkade av hans filmer har gått på Cinemateket i februar og avsluttes i neste uke.