Märtha og englene

Det har lenge vært politisk korrekt å tøyse med nyreligiøsiteten, eller alternativt å demonisere den. De nyreligiøse er enten farlige eller lettlurte; det de tror på er åpenbart latterlig, og dessuten blander (og stjeler) de ideer fra all verdens religioner – helt uten bekymringer for opprinnelig betydning. Ekstra ille blir det om noen tjener penger på elendigheten, for eksempel gjennom kursvirksomhet. Statskirkeordningen har bidratt til å skjule det faktum at religion har med økonomi å gjøre. Den gjengse oppfatning synes å være at penger besudler religion og religiøsitet, og dessuten at ekte religion – den som fortjener vår toleranse – har røtter i tidenes morgen, eller i det minste er veldig gammel. Mediene ville neppe oppfattet det som en nyhet om Märtha Louise «snakket ut» om tro på treenigheten eller jomfrufødsel, eller om hun bestemte seg for helt gratis å fortelle andre om slike forestillinger. Hennes tro på engler og helbredelse er derimot sensasjonelt. Og latterlig. Og potensielt farlig – for monarkiet og statskirken. Det at hun skal tjene penger på tøyset gjør det ekstra problematisk.

Sett i forhold til sensasjonsnivået på ukas avsløringer kunne man tenke seg at pressen tidligere hadde tatt tak i prinsessens religiøsitet. Märtha Louise er ingen novise på dette feltet. Hun har i årevis snakket og skrevet i nyreligiøse vendinger, tidvis helt eksplisitt, og tilsynelatende uten hemmelighetskremmeri av noe slag. Jeg kan tenke meg flere forklaringer på tidligere tiders fravær av avsløringer. Først og mest åpenbart er det faktum at prinsessen nå har startet skole og tar penger for det. Som nevnt ovenfor er det i seg selv suspekt, til tross for relativt beskjedne priser. Dernest har hun helt eksplisitt sagt at hun tror på engler og har synske evner. Begge deler er lett gjenkjennelige religionsmarkører som automatisk flyttet henne over i kategorien for religion, samtidig som konteksten (alternativ utdanningsvei) like automatisk flyttet henne over i kategorien for det nyreligiøse.

Til sammenlikning har hennes tidligere «bekjennelser» antakelig vært uklare for andre enn dem som allerede kjenner det nyreligiøse feltet – det være seg insiderne eller forskere. Det gjelder for hennes relasjon til hester, det gjelder for hennes utdanning i rosenterapi, det gjelder for uttalelser i forbindelse med hennes naturlige fødsler og det gjelder for publikasjoner som «Fra hjerte til hjerte» – skrevet og utgitt sammen med Ari Behn i 2002. Fenomener som alternativ medisin (deriblant rosenterapi) mangler religionsmarkører av typen engler. De presenteres gjerne som naturlige og/eller vitenskapelige, og forklaringene på hvordan de virker er enten fraværende eller nokså kompliserte. Når religionsvitere definerer den alternative medisinen innenfor rammene av nyreligiøsiteten, er det blant annet slike underliggende forklaringer man har i tankene, sammen med den virkelighetsforståelsen de baseres på. New Age handler om selvutvikling i vid forstand; det samme – om enn i varierende grad – gjør den alternative medisinen. Alt fra soneterapi og akupunktur til homøopati opererer for eksempel med forestillinger om energibaner i kroppen. Sykdom er gjerne et resultat av «blokkeringer» ifølge slike perspektiver, og forstås som symptomer på åndelige eller psykiske problemer. Følgelig må «hele mennesket» behandles, og følgelig blir sykdom og helbredelse relevant for selvutvikling. Nærmere bestemt forstås symptomene som signaler om hva man må jobbe med for å fremme sin utvikling, gjerne ut fra en likhetslogikk: synsproblemer forårsakes av noe man ikke vil se eller innse, og så videre. Den syke må selv jobbe med de problemene som har forårsaket ubalanse; terapeuten jobber med nåler (akupunktur) eller berøring (soneterapi) eller eventuelt via mer magiske metoder (som med homøopatiens «likt kurerer likt»-prinsipp).

Om nyreligiøse vendinger så langt hadde vært utydelige, er «Fra hjerte til hjerte» utvetydig New Age. Men heller ikke denne førte til sensasjonsavsløringer i mediene. Anmelderne kommenterte riktignok de religiøse elementene, men så ingen grunn til å ta dem på alvor. Ifølge Dagbladets anmelder er dette «en postmoderne utgivelse rystet sammen av kvasireligiøse anskuelser (…) og kongelige selvbilder». Dagsavisens Mode Steinkjer fant det uklart hvem dette «sammensuriet av (…) religiøse innrømmelser og grenseløs kjærlighet» var myntet på, og Dagens Næringsliv beskrev boka som lobotomert. Ekteparets valg av metaforer er så vanvittige at Bjørn Gabrielsen knapt kan tro det han leser; forfatterne bekrefter med dette «sin posisjon som landets i særklasse underligste par». Med andre ord – dette er ikke ordentlig religion, og det er tåpelig på grensen til det hjernedøde.

«Fra hjerte til hjerte» byr på det meste av det som per i dag har status som klassisk New Age. Den ytre rammen er parets pilegrimsvandring til Nidarosdomen i forkant av og som forberedelse til bryllupet. Blant de religiøse innrømmelsene inngår selvspiritualitet og selvutvikling, og troen på en guddom som «er i alt levende – i essensen». «Skaperverket er en avglans av den himmelske fullkommenheten», skriver Märtha Louise, og dette himmelske lyset gjennomtrenger også henne (jf. den mye omtalte lysfontene-metaforen). Det dreier seg om en søkende religiøsitet, som i prinsippet er åpent for all mulig slags visdom – i Märtha Louises tilfelle – også fra eventyr og romaner. Parets viktigste ressurskilde er likevel kristendommen, antakelig på grunn av rammeverket for pilegrimsvandringen og bryllupet. Men da altså en kristendom de selv definerer og videreutvikler etter egne behov. For sin selvskrevne bryllupsbønn valgte de for eksempel et tradisjonelt kristent format og enkelte konvensjonelle kristne formuleringer som «Herre, la oss vandre veien sammen». Deretter, noen linjer lenger ned, ber paret om at deres hjerter skal «slå i samklang, hvert med sin tone», og videre «La oss lytte til essensen av oss selv. Som er det virkelige jeg. Som er deg.» Utsagnet «det virkelige jeg som er deg» gir lite mening fra et kristent perspektiv; det tilhører nyreligiøsitetens holistiske sammenhenger og ideen om selvets essens som evig og guddommelig.

De tidlige sekulariseringsteoretikerne tok åpenbart feil med hensyn til religiøsitetens utsikter i den seinmoderne verden. Gud er verken død eller spesielt privatisert. Parallelt med avtakende oppslutning om de institusjonaliserte religionene, synes vi her å stå overfor en tiltakende spiritualisering av mer ikke-institusjonalisert art – av forskere omtalt med begreper som New Age, ny-åndelighet, nyreligiøsitet, søkerkultur og «belief without belonging». Med Astarte Education har Märtha Louise tatt skrittet over i de profesjonelles rekker – de som tilbyr sine tjenester som terapeuter, healere, veivisere og lærere. Etter denne ukas avsløringer trenger hun neppe bekymre seg for markedsføringsutgifter. Hennes alternative kollegaer er antakelig fornøyde. Og Den norske kirke klarer seg sikkert; den er og må være en romslig institusjon – majoriteten av det alternative Norge finnes der allerede. Med Märtha Louises bekjennelser har også de fått en kongelig beskytter og en forbindelse til kongehuset.

Det

dreier seg om en søkende

religiøsitet