Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Märthas framtid

Kongen hadde det avgjørende ordet om hva slags tittel Ari Behn skulle få.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I og med forlovelsen mellom prinsesse Märtha Louise og Ari Behn dukker det opp en rekke spørsmål om hva slags status prinsessens kommende ektefelle vil få og hvilken plass deres eventuelle barn skal ha i den kongelige familie.

Det er for eksempel ingen historisk presedens i Norge for hvilken formell tittel Märthas ektefelle skal tilgodeses. Det fins etter mitt skjønn få formelle grunner for at ikke Ari Behn skal tituleres prins, slik for eksempel den danske prins Joachims ektefelle blir titulert prinsesse. Ikke minst ut fra en likestillingstanke fins det gode argumenter for at samme praksis burde gjelde for en mann. Men på pressekonferansen på Slottet i går opplyste prinsessen at hennes ektemann ikke skal ha tittelen prins. Det var ikke tradisjon for dette her i Norge, slo hun fast.

Dermed unngikk kongehuset en praksis som åpenbart ville støte mot norsk mentalitet. En titulering av Ari Behn som prins vil uten tvil vært vanskelig å svelge for en betydelig del av den norske befolkning. Ifølge de endringer som er gjort i Grunnloven, er det kong Harald som har det avgjørende ordet om hva slags tittel Ari Behn skal få når han gifter seg med kongens datter. Og verken prinsessen eller Ari Behn selv synes å ha noen innvendinger mot den avgjørelsen som er tatt.

Endringen av Grunnloven gjorde at prinsessen er potensiell tronarving. Men de som allerede nå hilser en utvidelse av kongefamilien velkommen, gleder seg nok noe for tidlig. Prinsesse Märtha Louises barn får ikke arverett. Det er det bare sønner og døtre av en regjerende konge som kan ha.

Vi har solid historisk erfaring for at det norske monarkiet er tjent med å begrense sin kongelighet i størst mulig grad. Da Sonja Haraldsen giftet seg med kronprinsen i 1968, var det politisk engstelse for at et borgerlig ekteskap skulle føre til opprettelsen av en halvadel i Norge. Det skjedde ikke, trolig først og fremst fordi kongefamilien selv var særlig forsiktig med å integrere Sonjas familie og vennekrets i det norske «hofflivet». Kronprinsessens familie fortjener også ros for å ha forstått situasjonen på samme måte.

Kong Olav og hans far hadde for lengst forstått betydningen av å begrense omfanget av «kongehuset». Både Astrids og Ragnhilds titulering (som tilhører kongens prerogativ) etter at de to prinsessene giftet seg, er uttrykk for et ønske om ikke å knytte det borgerlige Norge inn i en statlig formalisert tilknytning til kongefamilien. At de to i dag har rett til å titulere seg H.H. (Hennes Høyhet), men aldri bruker betegnelsen, er også eksempler på kongelig kløkt. Unødig pompøsitet har aldri stått særlig godt til Drammensveien 1.

En utilsiktet effekt av grunnlovsendringen på begynnelsen av 90-tallet, som gjorde Märtha Louise til H.K.H og potensiell tronarving (av likestillingsårsaker, slik det går frem av forarbeidene til lovendringen) for resten av livet, er at vi nå er på vei inn i en ny gråsone i feltet mellom kongelighet og privatliv (prinsessene Ragnhild og Astrid hadde aldri arverett).

Norge er fattig på erfaringer med kongelige som opererer i sonen mellom kongelige representasjonsoppgaver og privat virksomhet. De personene som sist hundreår kunne ha etablert praksis, prinsessene Ragnhild og Astrid, valgte begge en tilværelse som ikke-yrkesaktive. Deres menn var/er begge velhavende, og på 50- og 60-tallet var det nærmest utenkelig at en prinsesse skulle tenke yrkeskarriere. Deres utdannelsesbakgrunn sier vel også noe om hvilke forventninger de, og/eller kong Olav, i sin tid hadde til deres framtid.

I land utenfor Norge har situasjonen vært annerledes. Ikke minst Sverige har flere eksempler på at kongelighet og privat forretningsdrift lar seg kombinere. Nyere erfaring fra England gir oss eksempler på hvilke problemer som kan oppstå når kongelig byrd utnyttes i vinnings hensikt.

Prins Edward er blitt kritisert for å ha tatt £50000 for å holde et foredrag i USA. Det er ingen som har funnet noen annen begrunnelse for honorarets størrelse enn prinsens gener. Da hans kone, PR-konsulenten Sophie Rhys-Jones, forhandlet med en forkledd reporter fra britisk sladrepresse om en angivelig arabisk kontrakt, var hennes største synd ikke at hun slengte om seg med negative beskrivelser av dronningen og statsministerfruen, men at hun brukte sine kongelige kontakter for å vinne oppdraget.

I norsk opinion er det neppe noen som ikke ønsker prinsesse Märtha Louise til lykke med en yrkeskarriere. I tillegg har vår holdning til kongelighet trolig også endret seg slik med tiden at de fleste vil se det som en stor fordel at en norsk prinsesse har erfaring fra yrkeslivet som hun kan ta med seg i sin kongelighet.

Likevel vet både prinsessen og nordmenn flest at det går en grense for i hvor stor grad hun skal kunne trekke pekuniære fordeler av sin familiebakgrunn uten at det skal få negative følger for monarkiet. Det må tilhøre hennes kongelige fingerspissfølelse å sette grensene for hvor langt hennes familiebakgrunn kan utnyttes til å omsettes i kroner og øre.

Prinsessen er fortjent populær i Norge og derfor etterspurt både som kongelig representant og utøver. Det er forståelig at hun selv må kunne få anledning til å skille krone fra mynt ved at hun ikke knyttes til en statlig kontrakt om representativfunksjoner, slik en «apanasje» i hennes navn ville ha medført. Etter mitt syn er det en likestillingsfornuft knyttet til tanken om at prinsessen skal få anledning til å velge sin framtid i størst mulig grad uten formelle bånd til kongehusets funksjoner.

Prinsessen bør få frihet til å velge sin yrkeskarriere løsrevet fra den kongelige statsformsformalismen, som i dag setter strenge begrensninger for hennes private handlingsrom. Prinsessens apanasje som en egen post på statsbudsjettet ville etter mitt skjønn på unødig vis bundet henne til kongelige representasjonsoppdrag og rotet til hennes mulighet for en selvstendig yrkeskarriere. Vi kunne komme til å skape en praksis der det rettmessig kunne skapes tvil om omfanget av hennes representasjonsoppgaver og honoreringen av disse. Både Stortinget, Regjeringen og vi andre bør være glade for at vi slipper å delta i en slik diskusjon, men først og fremst er det av stor fordel for vårt kongehus at kongefamilien og dens stab selv foretar avgjørelser av dette slag. Jeg ser for meg en årlig diskusjon i nasjonalforsamlingen der prinsessens innsats som kongelig skal tallfestes. Morsomt kunne det sikkert bli, men neppe verdig hverken for Stortinget eller kongehuset.

Det norske monarki har alltid vært lavmælt og lite praktglad. Slik bør det også fortsette å være, både av hensyn til seg selv og av hensyn til det fjeskeri og den forfengelighet som alltid følger i kongelighetens kjølvann. Vår statsskikk bør bygge opp under en slik praksis. Prinsesse Märtha Louise bør derfor være forberedt på å få sin status som kongelig høyhet revurdert når en ny tronarving er født. Og Ari Behn bør få det privilegium å skånes for prinsetittelen.

Hele Norges coronakart