FNs høykommissær for flyktninger uttalte i et notat fra 1999 at det «kan være visse saker hvor muligheten til å … returnere trygt til Nord-Irak ikke kan utelukkes». Denne eksepsjonelt varsomme formuleringen åpnet slusene for en restriktiv politikk. På kort tid fikk 2000 mennesker avslag på asylsøknadene, og ble i stedet satt på midlertidige tillatelser. MUF-sagaen hadde begynt.

Det er paradoksalt å se hvor stor granskningsiveren var da UDI mange år senere forsøkte å rydde opp i den elendigheten de selv hadde vært med på å skape. Da kurderne opprinnelig ble innvilget MUF (Midlertidig oppholdstillatelse uten familiegjenforening) våren 2000, skjedde det under forhold som hadde fortjent en kommisjon. De vel 2000 asylsøknadene ble ekspressbehandlet på noen få måneder, med usedvanlig summarisk saksbehandling. Saksbehandlerne skal ha fattet opp mot ti vedtak om dagen, med utgangspunkt i ferdige vedtakstekster hvor stort sett bare navn og nummer gjensto å fylle inn. Rettssikkerheten ble ekstra lav ved at kurderne ikke fikk advokatbistand til å påklage UDIs vedtak.

MUF-erne er fra et område som har vært åsted for en av de verste folkeforfølgelsene i nyere tid. Da de selv var barn og unge, omkring 1988, «forsvant» vel 180 000 kurdere. På 1990-tallet var Nord-Irak også rammet av flere innbyrdes kriger. På det tidspunkt de kom til Norge, omkrig 1998-99, var 23 % av befolkningen i Nord-Irak internt fordrevne. MUF-erne hadde ikke minst et ønske om å se sine egne barn vokse opp i varig trygghet. Den grunnleggende respekten dette burde ha fordret, har vedvarende glimret med sitt fravær, både i omtalen og behandlingen av kurderne.