MUF-farsen

FNs høykommissær for flyktninger uttalte i et notat fra 1999 at det «kan være visse saker hvor muligheten til å … returnere trygt til Nord-Irak ikke kan utelukkes». Denne eksepsjonelt varsomme formuleringen åpnet slusene for en restriktiv politikk. På kort tid fikk 2000 mennesker avslag på asylsøknadene, og ble i stedet satt på midlertidige tillatelser. MUF-sagaen hadde begynt.

Det er paradoksalt å se hvor stor granskningsiveren var da UDI mange år senere forsøkte å rydde opp i den elendigheten de selv hadde vært med på å skape. Da kurderne opprinnelig ble innvilget MUF (Midlertidig oppholdstillatelse uten familiegjenforening) våren 2000, skjedde det under forhold som hadde fortjent en kommisjon. De vel 2000 asylsøknadene ble ekspressbehandlet på noen få måneder, med usedvanlig summarisk saksbehandling. Saksbehandlerne skal ha fattet opp mot ti vedtak om dagen, med utgangspunkt i ferdige vedtakstekster hvor stort sett bare navn og nummer gjensto å fylle inn. Rettssikkerheten ble ekstra lav ved at kurderne ikke fikk advokatbistand til å påklage UDIs vedtak.

MUF-erne er fra et område som har vært åsted for en av de verste folkeforfølgelsene i nyere tid. Da de selv var barn og unge, omkring 1988, «forsvant» vel 180 000 kurdere. På 1990-tallet var Nord-Irak også rammet av flere innbyrdes kriger. På det tidspunkt de kom til Norge, omkrig 1998-99, var 23 % av befolkningen i Nord-Irak internt fordrevne. MUF-erne hadde ikke minst et ønske om å se sine egne barn vokse opp i varig trygghet. Den grunnleggende respekten dette burde ha fordret, har vedvarende glimret med sitt fravær, både i omtalen og behandlingen av kurderne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg husker en gang omkring 2001, da omkring hundre MUF-ere demonstrerte foran Stortinget. Et forbipasserende norsk ektepar kommenterte kvinnenes påfallende fravær blant demonstrantene: Kvinnene måtte åpenbart holde seg hjemme på kjøkkenet. De forbipasserende vet ikke hvor rett de hadde. Mennene demonstrerte fordi de ble nektet familiegjenforening. Kvinnene var hjemme i Nord-Irak.

Allerede under en valgdebatt i 2001 uttalte tidligere justisminister Odd Einar Dørum, som var ansvarlig for innføringen av MUF, at behandlingen av denne gruppen var en feil han angret på, og at det var på tide å finne en løsning. I stedet ble linjen stadig tøffere, i den uttalte hensikt å «ansvarliggjøre» kurderne til å reise hjem på egen hånd.

Søndag 29. juli 2001 begikk en kurdisk asylsøker selvmord i Oslo, 29 år gammel. Lukman Janger Hawar hadde arbeidet for Iraqi National Congress (INC) i Nord-Irak. Mange vil huske partiet, som ledes av en av USAs tidligere allierte, Ahmed Chalabi. Da USA høsten 1996 evakuerte 6 000 hjelpearbeidere og INC-sympatisører fra Nord-Irak, ble Lukman værende, blant annet av hensyn til sin familie. Han levde i skjul til det ikke lenger var mulig, og flyktet da til Norge. Selvmordsbrevet ble offentliggjort allerede i 2001, men ikke referert i media på grunn av den nødvendige varsomheten med politisk begrunnede selvmord. Selvmordsbrevet var nemlig svært tydelig i sin angivelse av grunnene (oversatt fra kurdisk):

«Myndighetenes politikk i Norge mot meg. Hittil har jeg ikke fått min rett som asylsøker. De leker med mitt liv. Den dagen jeg leverte mitt liv til de norske myndighetene ble alt lyst for meg når det gjelder mine rettigheter, men til slutt sviktet de meg. Dette gikk hardt inn på meg. Til nå vet jeg ingenting om min fremtid. Den lange avstanden mellom meg og familien min. Jeg lengter etter dem.»

Enkeltmenneskers handlinger er og forblir enkeltmenneskers handlinger; man kan aldri skue inn i hjertet av et selvmord. Samtidig er det ikke til å komme fra at de handlinger enkeltmennesker begår, i noen tilfeller finner sted innenfor en kontekst andre har vært med på å skape. Minnemarkeringen gikk opp Karl Johan til Stortinget, med minneord fra prest og imam. Selv om hendelsen har vært ukjent i den videre offentligheten, var den for ansvarlige politikere og myndigheter en tidlig og sterk påminnelse om det presset kurderne har levd under.

Tre år senere lagde TV2 en reportasje om irakisk-kurdiske asylsøkere som lever «som rotter» i Norge: «Flere hundre asylsøkere har gått under jorda og lever som uteliggere på Østlandet. De får verken arbeid eller sosialhjelp, og mange lever på sultegrensen. (…) Det er iskaldt i campingvogna og taket lekker som en sil. En liten varmevifte er all oppvarming som finnes. »

Daværende statsråd Erna Solbergs kommentar var kort: De hadde seg selv å skylde fordi de ikke forlot Norge. Kurderne visste godt hvem de hadde å skylde. FN anså stadig at irakiske asylsøkere på ingen måte burde presses til å returnere, heller ikke gjennom eksempelvis økonomiske incentiver. Å presse kurderne ut av asylmottakene og hensette dem i en tilstand av sterk sosial nød, slik Solberg var ansvarlig for, utgjorde åpenbart slikt press.

Da Trygve Nordby tiltrådte stillingen som direktør i UDI i 2001, ga han tidlig uttrykk for at han ønsket å finne en løsning for MUF-erne. Dette tilløpet ble straks stanset av Solberg. Solberg godtok en mer begrenset ordning først i 2005, som «en sjenerøs handling fra Regjeringens side». Denne sjenerøse ordningen medførte at dem som var i arbeid kunne innvilges opphold, men ikke dem som nettopp hadde mistet arbeidet fordi den samme regjeringen i et tidligere tiltak hadde tatt fra dem den midlertidige arbeidstillatelsen. Sårbare grupper som mer enn noen trengte en løsning, som syke, arbeidsuføre, pensjonister og kvinner i omsorg, ble holdt utenom.

De færreste vil kunne gjenfortelle eksakt hva som har skjedd i løpet av alle de årene MUF-erne har vært en del av den norske offentligheten, men få kan føle seg forvisset om norske myndigheters ryddighet. Et vanlig menneskeliv er ikke stort mer enn 70 år. Når 200 mennesker har tilbrakt ti av dem i limbo, er det en nesten ubegripelig sløsing med liv. Det ville ha vært et forstemmende nederlag for en regjering som har hevdet en human agenda, og som rent ut lovet eventyr, hvis regjeringsperioden hadde blitt avsluttet uten en løsning for en av de mest marginaliserte og hundsede gruppene i det norske samfunnet.

Det er å håpe at det som nå skrives, vil være det siste kapittelet i MUF-farsen, at dette vil markere den endelige frigjøringen av vel 200 mennesker fra et tiår med kaos, frykt og usikkerhet. MUF-ernes historie må imidlertid bli stående som en påminnelse om de katastrofale konsekvensene av et overpolitisert asylfelt. I en tid hvor en marginal islamsk ekstremisme debatteres heftig, er det i asylpolitikken den virkelige ekstremismen ofte kommer til uttrykk: En maktutøvelse som ikke kjenner andre skranker enn maktens grenser; en vilje til ubøyelig inhumanitet overfor mennesker som ikke har andre motmidler enn sin blotte eksistens.

Til sist har MUF-erne lykkes i å ansvarliggjøre norske myndigheter. MUF-erne fortjener respekt for den innsatsen de har gjort for å minne Regjeringen og det norske folk om ansvaret vi har overfor vår felles humanitet. Regjeringen fortjener honnør for til sist å ha lyttet.