RÆPPENS GUDFAR: Med sine fabelaktige og improviserte tirader på rim, som ofte tok sikte på å psyke ut motstanderen, ble Muhammad Ali en forløper for ræpp-sjangeren. Han hadde en enestående rytmikk og sans for å velge det rette ord. Foto: Scanpix
RÆPPENS GUDFAR: Med sine fabelaktige og improviserte tirader på rim, som ofte tok sikte på å psyke ut motstanderen, ble Muhammad Ali en forløper for ræpp-sjangeren. Han hadde en enestående rytmikk og sans for å velge det rette ord. Foto: ScanpixVis mer

Muhammad Ali skrev tidenes selvbiografi - ­i Dagbladet

Som var mot proffboksing, men for hardtslående Vietnamkrig-motstandere.

Kommentar

Som journalist i Dagbladet har jeg vært innom nær sagt alle avdelinger - bortsett fra sporten. Det ligger ingen snobbisme i dette, snarere en innsikt i egne begrensninger. Men i en periode skrev jeg noen feature-artikler om idrettsfolk i lørdagsbilaget. Hvorfor? Jeg fikk det for meg at sport byr på sterke språklige utfordringer, med arenaer fulle av detaljer, voldsomt drama, forsvar og angrep, risiko og trygghet, fargerike ritualer, hårfine grenser mellom triumf og nederlag og ikke minst et spill mellom heltene og publikum.

Dermed skrev jeg noen enkeltreportasjer om å være ishockeyspiller, vektløfter, fotballkeeper, sjakkspiller, drømmemilsløper og om å være bokser. Som reporter var jeg det nysgjerrige barnet, som trådte inn i kulisser der alt var nytt. 30 år gamle minner steg opp fra glemselen da jeg leste det sterke portrettet med Steffen Tangstad i Magasinet forrige lørdag. Jeg intervjuet Tangstad rett før EM-triumfen i København i 1984. Jeg dekket også selve kampen, side om side med Norges store sportspoet Bjørge Lillelien.

Så kom nyheten om at Muhammad Ali hadde kastet inn håndkleet. Dermed ble jeg minnet om et annet tema jeg har vært innom; sammenhengen mellom boksing og kunst. Forfattere som Ernest Hemingway, Jack London og Thomas Wolfe har vært boksere, boksing er skildret i kjente rocklåter, Miles Davis var en habil bokser, det samme gjelder en rekke kjente skuespillere. Dessuten er boksing et velbrukt tema i filmer helt fra stumfilmens dager fram til vår tid. Kampen for å overleve får et fortettet uttrykk i de utallige filmene som har vært lagd, mange av dem bygd på kjente romaner. Michael Manns biografiske «Ali» gikk for øvrig på NRK i helga.

Boksememoarer har også en rik tradisjon, men fikk en ny dimensjon da Muhammad Ali kom med «The Greatest» (1975), ført i pennen av Richard Durham. Boka gikk som føljetong i Dagbladet. Avisen var riktignok mot proffboksing, men for hardtslående svarte borgerrettsforkjempere og Vietnamkrig-motstandere. Den velskrevne fortellingen skulle få nok av journalistiske oppfølgere, i rapporter fra sterke skribenter som Hunter S. Thompson («Last Tango in Vegas»), Norman Mailer («Kampen»), Joyce Carol Oates («On Boxing») og Mike Marqusee («Muhammed Ali og frigjøringskampen på sekstitallet»).

Alis selvbiografi, som seinere ble fulgt opp av enda en bok, den mer åndelige «En sommerfugls sjel - Refleksjoner på en livsreise», viste også en rekke eksempler på bokserens særegne form for poesi, som har gjort ham til ræpp-sjangerens gudfar. Her er et dikt, i norsk oversettelse fra «Den største»: «Så sa han med barsk og grov stemme: Jeg/er sterk som en okse og dobbelt så seig./Navnet til denne champion/- den saken er klar og grei:/er ingen annen enn Den Største,/Cassius Clay.» Dette skrev han i 1964. Den tittelen har ennå ingen klart å ta fra ham.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.