Muhammed-koden

Mens Jyllands-Posten trykket tegninger, trykket Magazinet symboler.

I MONTY PYTHON-klassikeren om jakten på den hellige gral er en landsby i opprør fordi man har funnet en heks. «Burn her! Burn her!» ropes det på engelsk middelaldervis, mens en dame i svart serk, en diger bredbremmet hatt med spiss topp og en kjempesvær kroknese blir ført mot bålet. En av kong Arthurs riddere, den tapre sir Bevedere, skrider mandig frem og spør landsbyboerne om hvordan de kan vite at hun virkelig er en heks. «Hun er kledd sånn», svares det, mens den påståtte heksen fortvilet roper at «ja, men det var dere som kledde meg ut!»«Er dette riktig?» spør sir Bevedere, og begynner å få sine mistanker da han oppdager løsnesen hennes. «Har dere kledd henne ut?» Etter litt frem og tilbake innrømmes det mumlende fra landsbyhold at «jo, sånn delvis», bare avbrutt av et utålmodig: «Burn her anyway!»

NÅR DET GJELDER Jyllands-Postens grafiske fremstillinger av profeten Muhammed, forsøkte den danske imamen Abu Laban først å skape et opprør mot dem i Danmark. Da det ikke gikk, tok han noen kjappe print-outs fra internett av et knippe andre, og atskillig grovere, profet-fremstillinger enn de som hadde figurert i avisen. Så reiste han til Midt-Østen og viste greiene sine frem og fortalte at dette var uttrykk for en anti-islamsk kampanje fra danske myndigheters side. På senere spørsmål om historien er riktig, har den samme Abu Laban svart at «jo, sånn delvis», men at dette på ingen måte burde få snu den stemningen han hadde skapt. Brenn ambassaden likevel, mente Abu Laban. Når man først har fin fyr på bålet, blir det i seg selv en grunn til å dure videre.Etterpå kan man bli nødt til å innse at man har handlet ut fra feilaktig grunnlag, men til sitt forsvar hevde at det man har gjort likevel ville ha vært riktig, dersom grunnlaget hadde vært det. At det ikke var handlingen i seg selv det var noe galt ved. Og så kan man begynne å rekonstruere grunnlaget.Slik startet prosessen med bagatellisering av det løgnaktige materialet som førte til bråket, mens de tegningene som opprinnelig ikke hadde ført til noen reaksjon, gradvis ble tillagt større og større vekt. Gradvis forsvant Abu Labans falsknerier ute av alles tanker, og de ny-fortolkete tegningene til Jyllands-Posten kunne omsider fylle deres funksjon.Fornærmelsen var et faktum, og reaksjonene forståelige.Til slutt kunne også Jonas Gahr Støre se på tegningene med et nytt blikk, og si som så at dette er meget grovt; dette må beklages. Ikke fordi tegningene hadde blitt grovere siden første gang han så dem, men fordi de nå hadde sluttet å være de tegningene han først hadde sett. De hadde blitt symboler.

DET HAR LITEN mening å argumentere for eller mot et symbol. Et instrument for tortur og henrettelse er symbol for kristendommen, et urgammelt indisk tegn for lykke er det mest forhatte symbol i Israel, og den halvmånen som går igjen i tusenvis av vestlige barnebøker er et symbol på islam.Symboler er stort sett avhengige av en sammenheng for at vi skal kunne forstå dem riktig. Helt slik et eple kan symbolisere både Fremskrittspartiet og dette partiets multietniske motpol, New York City, og et hjerte like gjerne kan betegne et WC som den store kjærligheten.Men Muhammed-tegningene fra Jyllands-Posten har etter hvert fått sin endelige, urokkelige tolkning som et symbol på forakt rettet mot islam. Og derfor må man her hjemme fra nå av unngå disse tegningene, på samme måte som man bør unngå japanske keisersymboler i Beijing eller svastikaer i Tel Aviv. Dersom man besitter et minimum av finfølelse og i tillegg har livet kjært, bør man det.Den italienske planleggingsministeren Roberto Calderoli presterte - før han måtte gå av - å stille på TV i en lett gjenkjennelig Muhammed t-skjorte. Det førte til opptøyer i Libya der 11 mennesker ble drept. Calderoli er med det en typisk - og ganske ondskapsfull - representant for dem som ikke vil se at det ikke lenger er snakk om karikaturer, men symboler; et statement som sier at «jeg forakter islam».Likevel: Fordi disse tegningene måtte gå veien om alskens personer og byer og miljøer og hendelser før de endte opp som de symbolene de er i dag; nettopp derfor blir en hver diskusjon om unnskyldninger og båndlegging av ytringsfriheten og blasfemiparagrafer fullstendig uten mening.Det man kan si, er at mens Jyllands-Posten trykket tegninger, så trykket Magazinet symboler, for transformasjonen var i full gang da redaktør Vebjørn Selbekk kom på banen. Slik sett kan man gjerne mene at Selbekk viste det loven kaller «ringeakt» for andre mennesker, men i så fall er og blir det en sak for domstolene, og ikke noe som raker verken Støre eller Stoltenberg.

HOS MATTEUS står det at vi skal «gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er». Om Jens Stoltenberg ikke er noen keiser, så er han i hvert fall ikke Gud. Men evangelisten antyder like fullt en type arbeidsdeling som tilsier at statsministeren er på trygg teologisk grunn om han fra nå av holder tåta.Det våre ledende politikere derimot har noe med, og i alle fall Ap.-folk burde forstå seg på, er farene ved at svake grupper settes opp mot hverandre. Og kanskje inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen også kunne prøvd å bygge noen broer i fase to av denne striden. For fase to er den som handler om historien. Om hva det var som skjedde under oppstyret rundt tegningene. Etter hvert har det systematisk, i land etter land, blitt fremmet en sammenligning mellom anti-jødiske tegninger fra tysk mellomkrigstid og karikaturene i Jyllands-Posten.Dette er en usmakelig og villet feilkobling. For der karikaturene av jøder videreførte eldgamle, nedarvede fordommer med samme rot i virkeligheten som hekser og troll, så spilte karikaturene av Muhammed på at tallrike terrorister og selvmordsbombere har påberopt seg sin profet for å rettferdiggjøre sine handlinger.Derfor er det viktig at denne sammenligningen ikke får bli stående. Den fremsettes av demagoger, og undertonen er at «noe må det jo være med disse jødene». Dette er en forestilling uten belegg i faktiske kunnskaper om europeisk historie; en historie som har latt seg styre av til dels hårreisende vrangforestillinger - også om muslimer - like virkelighetsfjerne som de man finner i Monty Pythons ville jakt på den hellige gral.

NÅ TOK DET riktig nok et par år fra akkurat denne filmen og til Python-gjengen skeide såpass ut at de ble stemplet som blasfemiske og forbudt for visning i Norge. Og selv om det er en stund siden, er det ingen grunn til fortvilelse. Selveste 17. mai sjøsetter Hollywood sin versjon av amerikaneren Dan Browns monumentale makkverk «Da Vinci-koden» under filmfestivalen i Cannes.Og her skal Jyllands-Posten virkelig få kjørt seg. De islamske aviser som avholdt tegnekonkurranser som motvekt mot vestlig hån, de bør møte tallrikt opp og få seg en lekse i hvordan det skal gjøres. For her, i hendene på Dan Brown og Tom Hanks, der er man sprøyte galere jo kristnere man er, påske-evangeliet har fått happy ending og den hellige gral er intet mindre enn en fitte. Follow that!