FORESTILLINGEN OM «Markens grøde» som en entydig positiv roman stammer fra den umiddelbare mottakelsen boka fikk i 1917. En samlet kritikerstand lovpriste det de oppfattet som Hamsuns definitive hyllest til naturen, arbeidet og det enkle liv, og romanen solgte som ingen av hans tidligere. En samtid preget av krig, matmangel og streng rasjonering - til og med Slottsparken i Oslo ble lagt under plogen - var mottakelig for oppbyggelig litteratur. Litt senere, da det ble klart at Hamsun støttet nasjonalsosialismen både i Tyskland og i Norge, ble samme lesemåte lagt til grunn for fordømmelsen av boka: Hamsun idylliserer, han vender samfunnet ryggen, «Markens grøde» er en moralsk forkastelig virkelighetsflukt. Også i dag er slike endimensjonale lesninger av boka utbredt, man finner dem i litteraturhistorier, i oppslagsverk og i skolen. Dette til tross for at folk som Aasmund Brynildsen, Allen Simpson og Øystein Rottem overbevisende har pekt på det pessimistiske og resignerte som ledsager det optimistiske i fortellingen om Isak Sellanrå. Jeg vil gjerne minne om aspektene som gjør «Markens grøde» til en kompleks bok.