Muldens martyrer

«Noe av det fæleste jeg har sett,» uttalte Wenche Foss etter å ha forlatt Nationaltheatret før andre akt av Sebastian Hartmanns oppsetning av Ibsens «John Gabriel Borkman» for et par år tilbake. Tyskerens fortolkning av Hamsuns «Markens grøde», som har premiere onsdag, er nok heller ikke av den tradisjonelle sorten, skriver Nikolai Fjeld.

FORESTILLINGEN OM «Markens grøde» som en entydig positiv roman stammer fra den umiddelbare mottakelsen boka fikk i 1917. En samlet kritikerstand lovpriste det de oppfattet som Hamsuns definitive hyllest til naturen, arbeidet og det enkle liv, og romanen solgte som ingen av hans tidligere. En samtid preget av krig, matmangel og streng rasjonering - til og med Slottsparken i Oslo ble lagt under plogen - var mottakelig for oppbyggelig litteratur. Litt senere, da det ble klart at Hamsun støttet nasjonalsosialismen både i Tyskland og i Norge, ble samme lesemåte lagt til grunn for fordømmelsen av boka: Hamsun idylliserer, han vender samfunnet ryggen, «Markens grøde» er en moralsk forkastelig virkelighetsflukt. Også i dag er slike endimensjonale lesninger av boka utbredt, man finner dem i litteraturhistorier, i oppslagsverk og i skolen. Dette til tross for at folk som Aasmund Brynildsen, Allen Simpson og Øystein Rottem overbevisende har pekt på det pessimistiske og resignerte som ledsager det optimistiske i fortellingen om Isak Sellanrå. Jeg vil gjerne minne om aspektene som gjør «Markens grøde» til en kompleks bok.

I DET VIRKELIGE LIV var Hamsun en dårlig bonde. Gårdsdriften på Skogmo og Nørholm var sterkt subsidiert av forfatter-royalty. Han lykkes tilsynelatende lettere på papiret. Når stedfortrederen heter Isak og er «jordbruker uten nåde», skulle det også bare mangle. Isak er konsentrert vitalitet - råsterk, utholdende og uhelbredelig sunn. Han har dessuten stort talent ikke bare for å grøfte, pløye, så og høste, men også for å ikke nøye seg med det han har, for å underlegge seg ny jord. Når Isak stadig er på bygda for å melde om sitt behov for kvindfolkhjelp, er det like mye erobringstrang som lengsel og lyst som driver ham: «Han lå og var grådig efter hende om natten og fikk hende.» Nødvendighetsekteskapet med Inger utvikler seg til å bli en grov og vakker affære, en kjærlighetshistorie «som sett gjennom en virvel i ruten». De får barn og familien vokser i takt med gården. Gården får naboer, og marka blir til bygd. Sellanrå blir et litterært mønsterbruk og Isak er «grundlæggeren av denne bygd, han er markgreven».Det går godt. Fortelleren anstrenger seg for å overbevise leseren om dette: «Lykkelige mennesker på Sellanrå,» hører vi stadig. Men sykdomssymptomene lar seg ikke skjule. Inger dreper sitt nyfødte barn, Eleseus korrumperes av sine stadige byturer, og øynene til Geissler, Sellanrås høye beskytter, blir stadig rødere. Ikke alle naboene er av den gode sorten. Og skulle ikke Sellanrå være et alternativ til bygda?

HAMSUNS OPPRINNELIGE plan var kanskje slik. At Sellanrå skulle framstå som et mytisk sted utenfor historien, immunt mot det moderne samfunnets smitte; mot dagslønn, «dåsemat» og dårlig moral. På den annen side ønsket han ikke å skrive en utopi. Selvbergingsprosjektet skulle være realistisk og gjennomførbart. Derfor konfronteres fortellingen med reelle historiske krefter som urbanisering, kapitalisering, industri og teknologi. Dette er utviklingstrekk som forfatteren i utgangspunktet er negativ til, men som med nødvendighet tvinger seg inn i fortellingen og blir premisser for Sellanrås eksistens og ekspansjon.Ikke engang Isak går fri for utviklingen. I utgangspunktet er han en mytisk figur med en jordlapp og to tomme hender, men bemerkelsesverdig raskt tilpasser han seg de mest grunnleggende markedsmekanismer. Han begynner med å selge never, fortsetter med å kjøpe redskaper og husdyr som muliggjør en bred varebeholdning, og til slutt kan han unne seg luksusgjenstander, for eksempel en lampe: «De tændte den om kvelden og var i paradis, lille Eleseus trodde det visst var solen.» Da han overraskes av statens krav om betaling for den jorda han har lagt under seg, reddes han av industrikapitalismen gjennom å selge fjellområder for bergverksdrift. På gården blir landbruksinnretningene stadig mer sofistikerte. Isak kjøper plog og harv, bygger kværn og sag. Teknologibegeistringen får sitt crescendo med den storslåtte presentasjonen av slåmaskinen: «Se, den er rød og blå, vidunderlig, med mange tænder og mange kniver, med ledd, med armer, hjul, skruer, en slåmaskine.»

MEN VET IKKE HAMSUN hvor dette ender? At etter slåmaskinen følger såmaskinen og traktoren? At arbeidere og «et Aktieselskap af Ikke-Bønder» vil fortrenge Isak og familien Sellanrå? At Ingers hender vil bli erstattet av sugekopper, «melkemaskiner som til sist suger blod»? Jo. Han hadde selv vært arbeider i det industrialiserte amerikanske landbruket. Derfor må vi spørre med Brynildsen: Hvorfor rekker Hamsun «fanden og fremskrittet en lillefinger»? Kanskje fordi han også vet at hvis Isak utelukkende hadde gått «i takt med naturen», som det heter flere steder, ville han ikke ha blitt selvhjulpen, langt mindre blitt den konge av ødemarka han framstår som. For at den reaksjonære drømmen skal kunne virkeliggjøres, må det gjøres betydelige ofre og innrømmelser. Samtidig tvinger en innsikt i det irreversible ved utviklingen seg på. Dette gjør Sellanrå til et tvetydig sted, og gir normen i boka et resignert tilsnitt.Geissler er det tydeligste uttrykket for tvetydigheten og resignasjonen. Han er selvbergingsprosjektets store teoretiker og applauderer Isaks framgang, men erkjenner samtidig hvilket grunnlag paradiset er tuftet på. Dermed er det også tapt for ham. Denne ubehagelige eksistensialistiske kjensgjerning bringer ham mot slutten av boka inn i en slags transe: «Jeg er tåken,» fabler Geissler. «Jeg er av dem som vet det rette, men gjør det ikke.» Flere ganger gjentar han seg selv, som i et forsøk på å kaste av seg forbannelsen: «Jeg er altså en mand som vet det rette, men gjør det ikke (...) Det skal forståes bokstavelig. Jeg er tåken.» Han er full av ambivalens og muldens martyr i like stor grad som Isak.

TRODDE HAMSUN på sitt litterære mønsterbruk? Hans verdensanskuelse ble formet i en tid da tyske tenkere som Schopenhauer, Nietzsche og representantene for den såkalte lebensphilosophie hadde stor gjennomslagskraft. Deres problematisering av menneskets forhold til naturen, utforskning av det ubevisste og betraktninger rundt historisk utvikling fikk ofte utslag i paradoksale uttrykk. «Markens grøde» kan leses som et slikt. Den er en roman hvor flere og til dels selvmotsigende budskap forkynnes.Nobelkomiteen så det ikke slik. Da Hamsun fikk prisen i 1920 var det ikke for sitt forfatterskap som helhet, som alle de 19 tidligere vinnerne, men uttrykkelig for «sitt monumentale verk «Markens grøde»». Komiteen så den som et vendepunkt i forfatterskapet, hvor det sunne hadde avløst det syke. Romanen var medisin for en såret samtid. Tildelingen er blitt omtalt som en grotesk misforståelse, ikke fordi den var ufortjent, men fordi den meget konservative nobelkomiteens overflatiske lesning overså trekk ved boka som setter spørsmålstegn ved solskinnshistorien om Isak og Sellanrå. Trekk som gjør den mørkere, mer pessimistisk og flertydig, som løfter den ut av den samtid den ble til i, og som gjør at man stadig leser og fortolker den. Trekk som nettopp gjør den en Nobelpris verdig.