Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Mulig, bare helt meningsløst

Det var ikke bare maktkampen som felte Trine Skei Grande.

TREKKER SEG: Trine Skei Grande varslet i går at hun trekker seg som partileder og statsråd, og ikke søker gjenvalg. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
TREKKER SEG: Trine Skei Grande varslet i går at hun trekker seg som partileder og statsråd, og ikke søker gjenvalg. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix Vis mer
Kommentar

Da Trine Skei Grande ble klappet inn som leder, uten motkandidat, under landsmøtet i 2010 i Sarpsborg, sa hun: Ingen kan være leder i Venstre i 14 år uten å bli mislikt.

Det udødelige sitatet var en håndsrekning til sin forgjenger Lars Sponheim som hadde kastet kortene etter det dårlige stortingsvalget året før. Som Grande nå, var Sponheim og ettermælet hans preget av lederstrid og intern kamp. Og alt var bedre før – også maktkamper. Hjemme på gården i Ulvik hadde Sponheim visstnok en hest som het «Vendela», oppkalt etter kona til sin mangeårige nestleder og rival Olaf Thommesen. I pressekretser skal han ha tøyset med at han skulle hjem på gården og ri på Vendela.

Det er fargerikt i Venstre.

Da Trine Skei Grande leverte sitt avgangsintervju til VG i går kunne hun sitert seg selv fra landsmøtet i 2010. Isteden trakk hun fram et annet sitat, fra Italias fascistiske statsleder under 2. verdenskrig, Benito Mussolini: «Det er mulig å styre Italia. Men det er bare helt meningsløst».

Grande har altså kastet kortene. Ganske ettertrykkelig.

Men hvem er denne nylig avgåtte partilederen (bortsett fra at hun kjenner seg igjen i munnhell fra diktatorer), og hva har vært hennes politiske avtrykk?

For å finne ut av det, gjør man som man skal når man skal undersøke ståa i Venstre: Man ringer politiske venner og fiender, «team Rotevatn» og «team Raja», og snakker off record.

Trine Skrei Grande var en populær figur da hun trådte inn som leder for partiet. Et frisk pust, en fornyelse, fri for skjemmende koblinger til striden rundt Sponheim. En stigende stjerne som hadde utmerket seg allerede som sentralstyremedlem i Unge Venstre seint på 80-tallet. Klar i talen, kunnskapsrik, med forståelse for både politikken og landet.

Ansvaret hun tok på seg med å ta over et parti i krise, med påfølgende gode valg – to på rad over sperregrensen (2013 og 2017), har gitt henne enorm respekt i Venstre. Det har vært selve grunnmuren som hennes legitimitet har hvilt på, og som hun lenge brukte som argument for hvorfor hun ikke ville trekke seg nå.

Hun ville ikke gjøre som sin forgjenger, bare forlate hele greia og overlate ryddejobben til noen andre.

Dette argumentet ble etter hvert lite verdt etter som stadig flere – åpent og anonymt i media – ga uttrykk for at de gjerne ville at hun skulle gjøre nettopp det. Det sto en hel gjeng klare med kost og feiebrett, blant annet lederen for nominasjonskomiteen i hennes eget fylkesparti, Oslo.

Hun risikerte dermed å vinne partilederkampen, men tape nominasjonen til den eneste «sikre» stortingsplassen for Venstre i Oslo. Da var det kanskje like greit å trekke seg ut av alt sammen. Det var, som Grande på sitt vis har antydet, mulig – bare helt meningsløst.

Nå har mye vært vondt og vanskelig og konfliktfullt, i alle fall sett gjennom pressens øyne, lenge. Da er det lett å glemme hva som har gjort Trine Skei Grande til en usedvanlig vellykket leder for Venstre.

Hun begynte med et tydelig, liberalt prosjekt. HUn fikk partiet plassert i midten av norsk politikk, mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Hun var god på klimapolitikk, god på næringspolitikk, god på utdanningspolitikk – og god på å kommunisere den. Selger du ansvarlig, helhetlig politikk med en tydelig liberal profil kan du faktisk nå ut til en god del velgere.

Det var dét Grande lenge beviste, i alle fall før det skulle omsettes i konkret gjennomslag i Erna Solbergs borgerlige samlingsprosjekt – sammen med Frp.

Landsmøtetalene til Trine Skei Grande har vært som en oppvisning av dette talentet – å formelig elske Venstre-politikk og alle partiets nedarvede dyder. Slik har hun snudd sur stemning og løftet partiet gang på gang.

Men om hun har vært god på visjoner, har hverdagen bydd på harde kamper innad og utad. Gnisninger, særlig mot Frp, har tæret på partiets troverdighet, og hennes evne til å realisere potensialet.

Hva skal man med et innvandringsliberalt og klimavennlig kunnskapsparti som må kjempe mot bompengeopprørere og klimaskeptikere innenfor eget regjeringsprosjekt? Det må man være iherdig politisk interessert for å forstå poenget med.

Trine Skei Grande vant alle nærduellene, fintet seg gjennom konfliktene, men driblet seg ned til cornerflagget.

Visjonen er der fortsatt, kanskje også mulighetene – nå som partiet er fri for Frp i regjering. Men det trengs en annen til å hause opp de store ideene igjen. Trine Skei Grande har brukt opp den kvota.

Det var vel like mye det – politisk slitasje, som maktkamp og lederstrid, som gjorde at hun tilslutt ikke så noen annen utvei enn å trekke seg. Etterfølgeren skal få slite like mye som henne med å veksle inn Venstres idealer i klingende politikk.

Hele Norges coronakart