SOSIAL KONTROLL: På kvinnedagen i fjor lanserte statsminister Erna Solberg regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
SOSIAL KONTROLL: På kvinnedagen i fjor lanserte statsminister Erna Solberg regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Offentlig pensjon:

Muligheten til å bestemme over eget liv

Erna Solberg vil bekjempe sosial kontroll. Samtidig kan regjeringens pensjonskutt svekke kvinners mulighet til å bestemme over egne liv.

Meninger

Statsminister Erna Solberg brukte 8. mars på å rette søkelyset mot integrering av innvandrerkvinner. Blant temaene hun tok opp var problemet med negativ sosial kontroll, altså hvordan kvinner utsettes for press, trusler og tvang for å sikre at de lever etter familiens eller gruppens normer. På kvinnedagen i fjor lanserte regjeringen sin handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, kalt «Retten til å bestemme over eget liv».

Det er prisverdig at regjeringen løfter fram problemet med at kvinner utsettes for vold i nære relasjoner. Det er helt avgjørende for likestilling og kvinnefrigjøring at vi som samfunn gjør det vi kan for å bekjempe denne volden. Da kommer vi ikke unna regjeringens ansvar for å samtidig styrke kvinners reelle mulighet til å være økonomisk uavhengige av ektemenn og fedre.

«Jeg har en mann som ikke er snill, men jeg kan ikke gå fra han fordi jeg har så lav pensjon», fikk en svensk politiker høre av en eldre kvinne som kom bort til ham etter et arrangement. Eksemplet viser hvor vanskelig det er å frigjøre seg fra vold og undertrykking dersom man samtidig er økonomisk avhengig av den som utøver vold og undertrykker.

Derfor har kvinnefrigjøringen i Norge vært tett knyttet til vår mulighet til å klare oss selv økonomisk. Utbyggingen av velferdsstaten har gitt jobb og inntekt til mange kvinner i pleie- og omsorgsyrker. Samtidig har velferdstjenestene kvinner jobber i, som barnehagene, gjort det mulig for kvinner å fortsette å jobbe og ha egen inntekt når vi får barn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Velferdsordningene våre, som sykelønn, foreldrepenger, uføretrygd og pensjon, skal sørge for en inntekt som kan garantere vår selvstendighet og verdighet også i perioder der helse, omsorgsoppgaver og andre omstendigheter gjør at vi ikke kan jobbe.

Disse ordningene har bidratt til å gjøre Norge til et av verdens mest likestilte land.

Spørsmålet er om utviklingen nå er i ferd med å snu. Nylig la regjeringen fram et forslag til ny offentlig pensjon, som vil få stor betydning for mange kvinners mulighet til økonomisk selvstendighet, ettersom 70 prosent av de rundt 800 000 ansatte i offentlig sektor er kvinner.

Forslaget gir dagens 25-årige barnehageassistenter og helsefagarbeidere dystre utsikter for alderdommen. Må de gå av med pensjon ved 62 år, som mange i disse yrkesgruppene gjør i dag, vil de få en pensjon på omtrent 45 prosent av lønna. Den er ikke veldig høy i utgangspunktet. Ut fra dagens lønnsnivå, vil en slik pensjon for en barnehageassistent havne på rundt 14 000 kroner i måneden, før skatt. Mange barnehageassistenter begynner å jobbe tidlig. Har de stått i jobb i 40 år når de ønsker å gå av ved 62, ser det likevel ut til at de ender opp med en pensjon det er vanskelig å leve av.

Målet med pensjonsendringene er at vi skal jobbe lenger. 40 år i jobb på gulvet i barnehagen er ikke nok. Men for kroppene til barnehageassistentene er det ofte det. Fire av ti kvinner er uføre når de fyller 67, og faren for å bli ufør er langt høyere i tunge yrker med ufaglærte eller fagarbeidere, enn i typiske kontorjobber som krever høyere utdanning.

Å gå av med tidligpensjon ved 62 er nå en mulighet for offentlig ansatte som er slitne, men ikke helt utslitt. Fjernes denne muligheten, slik regjeringen ønsker, vil antakelig flere presses til å jobbe til de er uføre. Et arbeidsliv som sliter folk helt ut, framfor å takke for nedlagt arbeidsinnsats med en verdig pensjon, er langt unna det vi vanligvis trekker fram som kjennetegn ved det norske arbeidslivet. Uføre ser dessuten også ut til å tape på den foreslåtte pensjonsavtalen.

Den nye pensjonsavtalen straffer også dem som har jobbet deltid i perioder av livet, for eksempel for å være litt mer sammen med barna i småbarnstiden, og å få familiens logistikkabal til å gå opp. Ikke overraskende rammer det i større grad kvinner enn menn. Familien har mindre å tape på at den med lavest lønn jobber deltid, og i de fleste familier er det mor.

Anniken Hauglie anerkjenner at den nye pensjonsavtalen gir lite å leve av for de som står i de tyngste yrkene og ønsker å gå av ved 62. Men arbeidsministeren tar ikke ansvar for å løse problemet. I stedet legger hun det over på de som rammes av den usolidariske ordningen.

I 40-årene, «når man har 20-30 år igjen av yrkeskarrieren din og du merker at dette kan bli krevende», anbefaler arbeidsministeren å se seg om etter en annen karrierevei.

Det er altså opp til den enkelte å velge seg et yrke man ikke sliter seg ut i. Dette er ikke bare urealistisk for mange, det er også en dårlig strategi når vi vet at vi står overfor et massivt behov for arbeidskraft innen helse og omsorg i framtida.

Går forslaget til ny offentlig pensjon igjennom, får vi et pensjonssystem der vi takker noen av dem som gjør de viktigste jobbene i samfunnet vårt med en alderdom under fattigdomsgrensa. Samtidig som regjeringen snakker om betydningen av å få flere i arbeid, svekker de muligheten mange som faktisk er i jobb har til en pensjon det går an å leve av.

Hvor mye selvstendighet gir en inntekt på 14 000 kroner i måneden, før skatt? Hvor stor frihet har du til å forlate et ekteskap du ikke ønsker å være i, dersom det er din ektemanns lønn eller pensjon som avgjør om du har et sted å bo eller mat på bordet hver dag? Pensjon handler om mer enn insentiver for å jobbe mer. For mange handler det om muligheten til å bestemme over sitt eget liv.

På listen over 28 punkter i regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll står det ingenting om å sikre kvinner økonomisk uavhengighet.

I stedet gjør regjeringen det motsatte, når Anniken Hauglie ønsker en pensjonsordning for offentlig ansatte som gir tusenvis av lavtlønte kvinner en alderdom i fattigdom og avhengighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook