Mulighetenes samfunn

Norge er ikke mulighetenes samfunn først og fremst fordi landet er så rikt, men fordi vi har greid å trekke hele befolkningen med i velferdsutviklingen, skriver statsminister Jens Stoltenberg. Dette er sosialdemokratiets fortjeneste, men i dag står sosialdemokratiet overfor nye utfordringer. Slik sosialdemokratiet tidligere har kommet med tidsriktige svar på samfunnets problemer, må dagens sosialdemokrati tilpasses vår tid og fornye seg for å bevare sine verdier

Norge er mulighetenes samfunn. Ikke først og fremst fordi vi er så rike. Det finnes andre land som produserer mer varer og tjenester per innbygger enn oss. Norge er mulighetenes samfunn fordi vi har greid å trekke hele befolkningen med i velferdsutviklingen.

Stor grad av likhet er nå ett av våre viktigste konkurransefortrinn. For det første har det gitt det brede lag av folket muligheter til å utnytte sine evner og anlegg fullt ut, uavhengig av sosial bakgrunn. Det har igjen gitt oss en dyktig og kompetent arbeidsstokk som nå er godt rustet til å møte informasjonssamfunnet. For det andre har det medført at nesten alle mennesker i Norge har noe å tape på å stille seg utenfor samfunnet. Det har gitt oss et trygt samfunn med lavere kriminalitet enn i de fleste andre land. Vi er på ingen måte i mål. Fortsatt er det grupper som henger etter i samfunnsutviklingen. Fortsatt er det mange uløste oppgaver innenfor helse, omsorg, utdanning og kriminalitetsbekjempelse. Men greier vi å utnytte mulighetene, kan vi løfte det mindretallet som har blitt hengende etter, vi kan fornye en offentlig sektor vi er stolte av, og vi kan lede an i en global kamp for miljø og mot fattigdom. Alle har rettigheter. Alle har plikter. Alle kan bidra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å utnytte mulighetene handler om å mobilisere skaperkraften og mangfoldet i alle aldersgrupper og i alle deler av landet vårt. Mulighetene ligger i hver enkelt av oss. Folks arbeid, kunnskap og skaperevne er Norges virkelige nasjonalformue. Nettopp derfor er det både urettferdig og sløsing med landets viktigste ressurs hvis bare noen får tilgang til utdanning og den nye informasjonsteknologien. Regjeringen vil fremme forslag om «ny sjanse», det vil si at også de som ikke har fått videregående opplæring, skal få en rett til slik utdanning.

Iblant hører vi at gode offentlige velferdsordninger hemmer folks evne til å ta vare på seg selv. I noen sammenhenger kan det være slik. Men samtidig skal vi huske at trygge mennesker er skapende mennesker. Trygge mennesker er villige til å ta risiko. Og vilje til risiko er grunnlaget for nyskapning og vekst.

De nordiske landene er blant verdens mest utviklede velferdssamfunn, med mange offentlig ansatte og et høyt skattenivå. Samtidig er vi blant de landene der flest har høyere utdanning og der det er flest pc-er og internettilkoblinger per innbygger. Vi er også ledende på mange områder innen den nye kunnskapsøkonomien. Finnene har sitt Nokia, Stockholm er internasjonalt utropt til en av verdens ledende it-byer, og i Norge ser vi at mange unge våger å etablere nye kunnskapsbedrifter. Det henger dels sammen med at vi, tross mangler, har et godt offentlig skoletilbud til alle unge. Men jeg tror også det henger sammen med at norske unge tør å ta risiko fordi de vet det finnes et velferdssamfunn rundt dem som vil være der hvis de feiler.

Slik sett blir ikke velferdsstaten et sikkerhetsnett man henger fast i, men en trampoline man kan satse fra. I videreutviklingen av velferdsstaten må vi derfor ha to mål for øye. For det første skal vi gi de som har minst i samfunnet et løft. Det er en viktig oppgave å omfordele fra de som har mye til de som har lite. For det andre må dette gjøres uten å frata menneskene motivasjonen til å gjøre en innsats. For alle som kan arbeide, skal arbeid være mer lønnsomt enn trygd. Arbeid og utdanning skal lønne seg.

Å bruke mulighetene handler også om å ta vare på og videreutvikle ett av verdens beste velferdssamfunn. For å sikre velferden må offentlig sektor styrkes. Derfor må den også fornyes. Det er en hovedoppgave for denne regjeringen.

I andre land har store budsjettunderskudd og økende statsgjeld tvunget fram omstillinger. Fornyelse har handlet om budsjettkutt og nedbygging av velferdsordninger. I Norge har vi muligheten til å gjøre noe helt annet: å fornye offentlig sektor i en offensiv posisjon. Vi skal fornye og omstille for å styrke velferden. Kommunenes inntekter skal økes. Men penger til viktige formål kan ikke bare komme gjennom økte bevilgninger. Vi vil stille krav og legge til rette for riktig organisering og riktig bruk av penger. Det gir rom for satsing på områder som trenger nye løft.

En bedre organisert offentlig sektor betyr ikke at sykepleiere skal løpe fortere eller at leger skal operere raskere. Det handler om at de skal få mer tid til å være sykepleiere og leger. Det er noe som er galt når mange helsearbeidere bruker mer tid på kontorarbeid enn på å helbrede syke mennesker, eller når et stort antall politifolk må bruke mye tid på skranketjenester, vedlikehold av biler og andre oppgaver som ikke krever politifaglig utdanning.

Fornyelse av offentlig sektor må skje i nær dialog med brukerne, lokale folkevalgte og i samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Fornyelse av offentlig sektor gjør vi best når vi gjør det i samarbeid med de som har de viktige velferdsjobbene, de som vet hvor skoen trykker.

Vi må også gå igjennom arbeidsdelingen mellom stat, fylkeskommuner og kommuner. I dag er det mye detaljregulering og kontroll. Dobbelt byråkrati gir ikke dobbel velferd. Vi som sitter i de sentrale beslutningsorganene i Storting og regjering har ikke stolt nok på kommunene, men valgt å øremerke stadig større deler av kommunenes inntekter. Det krever søknader, rapportering, revisjon og kontroll av at pengene er brukt til det øremerkede formålet. Dette produserer byråkrati og ikke velferd.

Detaljstyringen gir ikke nødvendigvis likhet. I dag varierer beløpet den enkelte kommune bruker per elev i grunnskolen fra 30000 til 115000 kroner. I noen kommuner får pleietrengende eldre som bor hjemme ned mot 10 timer hjelp i uka. I andre kommuner gis det over 100 timer.

Det offentlige leverer hoveddelen av velferdstjenestene. Offentlig sektor skal nå alle, men offentlig sektor kan ikke gjøre alt. Private og frivillige organisasjoner har også en rolle å spille. To tredjedeler av legene i primærhelsetjenesten - de vi møter først når vi blir syke - er private. Flertallet av barnehagene i Norge er private. De er drevet av foreldrene selv, bedrifter og frivillige organisasjoner. I rusmiddelomsorgen er mange institusjoner privat drevet. Det offentlige har ansvar for våre felles velferdstjenester. Men de er og vil være drevet av både offentlige og private virksomheter. En slik arbeidsdeling må vi fortsatt ha. Det vi er imot, er private løsninger som gjør at det er inntektene dine eller hvor i landet du bor som avgjør hvilke tilbud du får.

For sosialdemokratiet er ikke fornyelse noe nytt. Det som gjorde arbeiderbevegelsen enestående i forrige århundre, var nettopp at den så de store samfunnsendringene og var i stand til å gi politiske svar. Endring og forandring er sosialdemokratiets tradisjon og identitet. Derfor er sosialdemokratiet på sitt beste når vi er i pakt med vår tid og forstår menneskenes behov og ønsker, og legger til rette for at alle kan ta mulighetene i bruk. Når vi sitter fast i løsninger som har utspilt sin rolle, blir vi handlingslammet.

Sosialdemokratiet var den bevegelsen som klarest fanget opp de fundamentale samfunnsendringene kvinnenes inntog i arbeidslivet skapte. Vi innførte selvbestemt abort, ett års foreldrepermisjon og pappapermisjon. Flere barnehager og skolefritidsordning. Vi så at industrisamfunnet skapte helt nye problemer for naturen og miljøet. Vi ble verdens første land med eget miljøverndepartement. Vi vedtok omfattende verneplaner og innførte grønne skatter. Dette var omstridt, men nødvendig.

Vi så at den økonomiske politikken på 1970- og 80-tallet hadde mangler som ga høy ledighet og høy inflasjon. Vårt svar var solidaritetsalternativet som handler om å få ned prisstigningen, føre en ansvarlig finanspolitikk og holde lønnsveksten nede for å sikre arbeid til alle og en rettferdig fordeling av inntektene. Vi fornyet oss i den økonomiske politikken.

Det var Arbeiderpartiet som var ansvarlig for at Norsk Jernverk ble bygget, men det var også Arbeiderpartiet som handlet da tiden var inne for å stenge det. Det var sosialdemokratiet som forvandlet Televerket fra en beskyttet forvaltningsvirksomhet til en av Norges fremste kunnskapsbedrifter, Telenor. Det var smertefullt for mange, men å beholde det gamle Televerket ville vært å si nei til å bruke mulighetene til å få en ledende kunnskapsbedrift som i dag verdsettes høyere enn for eksempel Statoil, og som har skapt nye jobber, ny kunnskap og ny teknologi - til det beste for hele landet. Finnmark var det første fylket med digitalt telefonnett.

Noen av sosialdemokratiets minst imponerende øyeblikk handler nettopp om når vi ikke greide å gripe samfunnsendringene i tide. Når vi ikke greide å se at verden rundt oss hadde forandret seg, men tviholdt på gårsdagens løsninger. Vi skjønte at yrkesaktive kvinner trengte barnehager. Men vi skjønte for sent at de også ville handle etter klokken fem. Vi ville ha barnehager til alle, men det tok for lang tid før vi så at private barnehager hadde en viktig rolle i å bygge ut tilbudet og få ned køene. Vi var med på å bygge ut Norsk rikskringkasting og var opptatt av at alle i by og bygd skulle ha tilgang til NRK Radio og TV. Men vi forstod for sent at kommunikasjonsteknologien og tv-satellitter gjorde det verken mulig eller riktig å hindre oppløsning av kringkastingsmonopolet.

Fornyelse er ikke noe mål i seg selv. Like lite som det er et selvstendig mål å holde fast ved gamle standpunkter. Målet er å hele tiden formulere en politikk som best mulig virkeliggjør våre verdier og målsettinger om solidaritet og rettferdig fordeling. Vi vil forandre for å fornye og forbedre Norge som mulighetenes samfunn.