Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mullaen i Dronningens gate

PÅ 1800-TALLET huset Dronningens gate 13. Hotell du Nord, ett av Oslos fineste hotell som blant andre Henrik Wergeland frekventerte hyppig. Nå holder riksantikvar Nils Marstein til der, og med Kulturminneloven i hånd sørger mullaen for å lyse alle tilløp til nyskapende samtidsarkitektur i bann. De antikvariske myndigheter (riksantikvaren og hans umyndige lillebror byantikvaren) får en stadig sterkere rolle som byutviklingsaktør. Med kulturminneloven i hånd går de inn i reguleringssaker og fremmer innsigelser mot alt som kan smake av høyhus, høyt utnyttede områder, eller områder som ikke er «respektfulle» eller «lydhøre» mot omgivelsene Alle større utbyggingsprosjekter blir forsøkt hindret eller stoppet; det være seg Bjørvika, Vestbaneutbygging, boligprosjektet Waldemars Have osvosv.

Mens de antikvariske myndigheter før primært kjempet for å bevare bygninger, arbeider de nå mest med å hindre utbygging som ødelegger for eksisterende bygninger og miljøer. Som byantikvar Axel Mykleby sa til Aftenposten nylig: «Vår største motstander er utbyggere som vil utnytte tomtene maksimalt». De antikvariske myndighetene er blitt politisert og ser på seg selv som folkets forsvarere i kamp med grådige kapitalister. Grådige utbyggere som satser på dusinvarearkitektur er et problem i Oslo, men de antikvariske myndigheter er ikke rette instans for å presse eller lokke frem grensesprengende arkitektur.

HVORFOR UTVIDER de antikvariske myndigheter sitt virkefelt? Følgende sitat er hentet fra riksantikvarens notat om kulturmiljøer og gir noe av forklaringen: «I dag legges det større vekt på bevaring av helhetlige kulturmiljøer og kulturminner knyttet til vanlige menneskers liv og virke». De bygningene som er verdt å frede er nå fredet. Nå skal vanlige bygninger fredes. Mange ordinære bygninger til sammen blir nemlig et bevaringsverdig miljø. Forbilledlig i så måte er forslaget om å frede nærmest hele Løkka og de 135 bygårdene rundt Birkelunden. Hva er det neste? At man skal frede maurtuer, skjærereir og revehi, fordi disse på en enkel og visuell måte viser hvordan dyrene har levd?

Bedre blir det ikke av at Venstre - som sitter i vippeposisjon i bystyret og har lederen av byutviklingskomiteen - har som program å være enig med byantikvaren. Dermed får vi et politisk regime som synes det er viktigere at vi verner arbeiderboliger som ikke framviser annet enn en historisk armod, enn at samtiden og vi som lever nå får muligheten til å uttrykke våre verdier gjennom arkitektur. Det paradoksale med for sterke antikvariske myndigheter er at om 100 år har de overflødiggjort seg selv fordi de legger kjepper i hjulene for alle som har ambisjoner på vegne av samtiden og framtiden.

EN BY MÅ klare å balansere mellom fortid, samtid og framtid. Noen områder i byen må få lov til å være framtidslaboratorier uten å være «respektfulle» eller «lydhøre» ovenfor historien eller de omkringliggende områdene. Rådhuset ville garantert aldri bli bygd i dag, fordi flere kvartaler med kondemneringsklare arbeiderboliger måtte rives. Rådhuset massakrerte omgivelsene og innevarslet en ny tid som generasjoner av Oslo-borgere i ettertid er mektig stolt av. I dag skapes det ikke arkitektur som vil gi framtidige generasjoner hornmusikk i brystet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media