Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT: Iran

Mullaene liker å tape

Det er et faktum at det iranske landslaget i fotball gjør det dårlig for tiden, noe som skaper fortvilelse hos mange iranere, men ikke hos landets lederskap, mullaene i Teheran.

I HVITT: Irak vs Iran under en kamp i Amman i Jordan i november i år. Foto: NTB/Scanpix
I HVITT: Irak vs Iran under en kamp i Amman i Jordan i november i år. Foto: NTB/Scanpix Vis mer
Meninger

Nasjonalisme og idrett er vanligvis siamesiske tvillinger. Da statsminister Brundtland i 1994 sa at det var typisk norsk å være god, var det nordmennenes prestasjoner under vinter-OL hun hadde i tankene. Da Frankrike vant fotball-VM, ble de gratulert av presidenten, som riktignok ikke overgikk sin kroatiske kollega, som var til stede på Kroatias kamper på en emosjonell og inderlig måte. Hvordan kan det da ha seg at fotballen i Iran ikke ser ut til å skape begeistring hos de nasjonale myndighetene?

Det er et faktum at det iranske landslaget i fotball gjør det dårlig for tiden, noe som skaper fortvilelse hos mange iranere, men ikke hos landets lederskap, mullaene i Teheran. Dette tilsynelatende misforholdet krever en forklaring, siden myndighetene i praktisk talt alle land verdsetter, finansierer og oppmuntrer til gode idrettsprestasjoner. Men slik forholder det seg altså ikke i Iran.

Mullaene ønsker naturligvis å bedre Irans internasjonale omdømme, og hva er da mer nærliggende enn å benytte seg av idrettsprestasjoner som propagandamiddel for å sette deres ellers utidsmessige og upopulære ideologi i et positivt lys? Det er opplagt at et sterkt landslag i fotball som representerer den islamske republikken kunne være nyttig i så måte, tatt i betraktning den enorme betydningen fotball har i verdenssamfunnet.

Saken er imidlertid at i Iran representerer fotballen en annen nasjon enn staten. Det nasjonale laget, Teame meli som det heter på persisk, har alltid bestått av spillere med ulik etnisk bakgrunn, og rekrutterer persere, azerier, kurdere, arabere, armenere og lurere, for å nevne noen av de mange folkeslagene som utgjør Iran. Teame meli er altså et nasjonalt lag i ordets egentlige forstand; det er representativt for befolkningen i Iran. Og der ligger problemets kjerne.

Fotball er en stor idrett i Iran, og Teame meli har i mange år vært fantastisk populære i landet. På enkelte kamper sitter over hundre tusen tilskuere på Azadi stadion i Teheran og heier på laget sitt, mens millioner følger laget på TV. Selv iranere som hater regimet og alt det står for, og som har flyktet hals over hode for å slippe unna religiøs tvang, sitter foran skjermen i Sverige, USA eller Tyskland for å følge med på landslaget. Store kamper fører til folkefest med dansende menn og kvinner i gatene, noe mullaene trives omtrent like godt med som en pestepidemi: mens nederlag sprer depresjon og tårer i befolkningen.

Ideen om nasjonen Iran har historisk stått sterkt i det iranske samfunnet uavhengig av det sittende regimet. Faktisk har den iranske nasjonalismen kanskje vært den sterkeste ideologiske motkraften til religiøs fanatisme i landet. Til forskjell fra europeiske nasjonalismer, som særlig i senere år har fått et sterkt etnisk element, har den ofte vært inkluderende, mangfoldig og progressiv. Teame Meli besitter nettopp disse egenskapene og symboliserer en nasjon som er basert på noe annet enn religion. Denne innsikten er vanskelig å svelge for flere enn mullaene.

Deler av den iranske opposisjonen betrakter nemlig Teame meli som et redskap mullaene bruker for å legitimere seg, nesten som i etterkrigstidens Øst-Europa, der gode idrettsprestasjoner ble anført som bevis på at sosialismen var en overlegen samfunnsform. Denne sammenligningen er altså misvisende, og når den likevel trekkes frem av opposisjonelle, kan den faktisk være med på å forklare hvorfor en så ressurssterk nasjon som Iran mangler en slagkraftig politisk opposisjon til et regime som baserer sine doktriner på en 1400 år gammel religiøs tekst.

Teame meli og det progressive og mangfoldige det representerer, står i sterk kontrast til den type identitet, altså den shia-muslimske, som det iranske regimet i førti år har forsøkt å erstatte den nasjonale iranske identiteten med.

Teame meli og ideene laget symboliserer står også i kontrast til et komplekst politisk prosjekt med USA, Israel og Saudi-Arabia i spissen, der målet er å isolere og svekke Iran, som er en regional stormakt. Tatt i betraktning det etniske mangfoldet i landet og den utbredt misnøyen med prestestyret, er et scenario som minner om det jugoslaviske mer nærliggende enn mange vil tro. Iran vil rent faktisk kunne splittes opp i flere stater.

I nord er azeriene, som deler språk og kultur med naboene i Azerbaijan, en stor gruppe; i sørøst er den største gruppen baluchier, som har samme etniske identitet som baluchier i Pakistan, og i de vestlige delene av landet er mange enten kurdere, lurere eller arabisktalende. Bare litt over halvparten av landets befolkning er persere. Et dekonstruert Iran vil naturligvis være mye lettere å kontrollere geopolitisk enn et mektig Iran, med eller uten mullaene.

I dag er det stadig flere grupper som har ambisjoner om selvstendighet eller tilslutning til andre stater. En forklaring på denne utviklingen er at mullaene i lang tid har undertrykt prosjektet om Iran som en fleretnisk nasjonalstat, i håp om å konsolidere sin religiøse stat. Stikk i strid med mullaenes ambisjoner, er resultatet blitt et merkbart fravær av et nasjonalt prosjekt i Iran.

I dette vakuumet har etniskbaserte krav om selvstendighet og løsrivelse fra Iran vokst frem, noe som naturlig nok støttes helhjertet av statens mange fiender. Utenlandske krefter håper å svekke og kanskje splitte Iran, og regimet håper å slå ned på all misnøye i Iran ved å beskylde utenlandske krefter for å stå bak, noe som var høyest tilfelle nylig da flere hundre ble drept i landet, og tusener ble arrestert.

Midt i dette komplekse storpolitiske spillet lever den iranske nasjonalismen, inkluderende, mangfoldig og progressiv, i Teame meli. Glem et øyeblikk storkapitalens inntog i europeisk fotball, sutrende, bortskjemte spillere og inkompetente managere og innrøm at fotballen kan være progressiv. Teame meli befinner seg kanskje i en bølgedal nå, men de kommer tilbake. Til mullaenes fortvilelse.

STERKE INNTRYKK: Nye bilder fra Iran viser hvordan myndighetene skyter mot demonstranter fra tak. Video: Amnesty Vis mer