Mullah Rehman og kunsten

jeg leste Shabana Rehmans kommentar om kunstsystemet Søndag 20.6 at jeg endelig forstod hennes berømte mullah-løft. Det var ikke, som mange har hevdet, et humoristisk subversivt løft. Det var et identifikasjonsløft: En mullah løfter en annen. For Shabana slakter intet mindre enn hele den moderne kunsten med den ekte fundamentalistens manglende sans for nyanser, empiri, kontekst og historie. Hun har hatt en dårlig opplevelse på en forestilling i Bergen, og nå skal det renses opp. Men hva vet Rehman om kunstproduksjonen i dag? For alt jeg vet, kanskje en hel masse. Kanskje går hun på stadig på utstillinger. Kanskje oppsøker hun også internasjonale kunstbegivenheter, leser artikler, bøker og nettsider. I sin argumentasjon velger hun imidlertid å låne noen fattigslige begreper fra Tommy Sørbøs forterpete kamp mot et aspekt ved modernismen som i over 30 år har vært kritisert til døde - innenfor kunstsystemet selv! Den abstrakte modernismen, med sin aura av taus og opphøyd distanse, ble demonisert av en ny kunst som nettopp ikke ville være ren. En kunst som brakte oss i nærkontakt med pinlig konkrete og kjønnete kropper, en kunst som allierte seg med populærkulturen, en kunst som stadig fant opp nye former for politisk henvendelse nettopp for å gjøre det manglende engasjementet i en rekke konkrete politiske saker så påtagelig og ubehagelig som mulig. Hvis Shabana Rehman har hørt om feministiske kunststrategier nevner hun dem ikke. Hvis hun har hørt om Critical Art Ensemble, der et av medlemmene, som bruker kunst for å informere om konsekvensene av genmodifisering, for tiden er under arrest for brudd på den nye amerikanske bioterrorloven (saken har versert på nettet og ble nylig presentert i Morgenbladet), nevner hun heller ikke dette. Her kunne jeg kjede leserne med kronikklange oppramsinger av ulike eksempler på saksengasjement, synliggjøring, følelsesladet intimitet, påtrengende sensualisme, human touch - men det er ikke mitt fremste anliggende her.

MITT ANLIGGENDE

har mer å gjøre med en markant utvikling i den «seriøse» delen av dagsavisene, tabloide som ikke-tabloide. Overalt fylles sidene av kommentatorer - av «ansikter» og «navn» som mener og mener og mener skarpt og profilert og provoserende om absolutt alt mulig, og som bare sjelden må bryne sine velturnerte formuleringer mot kompliserende fakta. Det er her, og ikke i kunstsystemet, at overgangen til en kvasireligiøs prekenform er mest påfallende. En journalist med ønske om å beholde jobben kunne aldri tillatt seg en slik omgang med virkeligheten som den Rehman byr oss.

20. juni 2004.