Mulm og mørke

«Nightcrawler» fryder seg over natten i Los Angeles og nattsidene i folk.

FILM: Det er en urban jungel med sleipe lianer, der mang en noir-thriller har vokst opp gjennom sprekker i asfalten. Denne gang er det «Nightcrawler», den lever opp til tittelen og foregår om natta.

Mannen som jakter katteaktig i mørket er Lou Bloom, spilt av en metodisk avmagret Jake Gyllenhaal. Karrieren som skraphandlertyv har foreløpig ikke tatt av, så Lou er klar for noe nytt når han blir oppmerksom på en slags videopapparazzier, som bruker natta på å være der det skjer ulykker og kriminalitet og selge de nærgående bildene til de mest aggressive tv-kanalenes morgennyheter.

Hvem presser hvem?
Lou kjøper kamera, kontakter tv-produsenten Nina (Rene Russo) og hyrer den hjemløse Rick (Riz Ahmed) som assistent; ustabile relasjoner der det ofte er uvisst er knyttet til hvem som presser hvem. Det er noe rart med Lou, med det stive blikket og den flate markedsføringslingoen, ikke minst når det blir klart at han synes det bare skulle mangle om ikke sex også skulle inngå i pakken han forhandler om.

«Nightcrawler» er en glatt og ukomfortabel thriller om usympatiske mennesker. Den er så kjapp og effektiv som en historie kan være når ingen, kanskje med unntak av den nølende Rick, nøler med å skritte over egne og andres grenser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Nightcrawler» er et film noir-oldebarn med lang stamtavle, men også en oppdatert satire der den desperate jakten på arbeid og den blinde troen på entreprenørskap og businessmantraer er styrende. Lou blir stadig mer av en sosiopatisk utbytter, men tanken på at det eneste han gjør er å bygge og utvide en bedrift, tillater ham å frikjenne seg selv fullstendig. Han handler jo bare etter rådene tvilsomme nettstudier har kastet etter ham.

Etter hvert kommer også følelsen snikende av at Lous tiltro til læresetningene og idealene ikke er så naiv som den først kan virke, og at han har langt større kontroll over situasjonene og forhandlingene enn både publikum og de som er så uheldige å komme utfor ham, tror.

Unødige omveier
At den er så integrert i handlingen, gjør at satiren ikke blir for platt eller påtrengende. Men det er helt klart stunder der Lous jaktende, røde bil gjør noen unødige omveier, som virker konstruert bare for å vise akkurat hvor kynisk mannen med kameraet egentlig er. Dét er det ingen som er i tvil om på noe tidspunkt.

«Nightcrawler» er ikke et univers for dem som er edle av hjerte og rene av sinn. Halve moroa med slike filmer er at de dyrker det durkdrevne og energisk hensynsløse.

Gyllenhaal sutter på rollen som et drops og virker som om han fryder seg over å finne talende og truende trekk ved den: Det mekaniske smilet, håndbevegelsen over det glatte håret.

Han lykkes med det viktigste, som er å holde seerne fascinert av Lou samtidig som de er frastøtt av ham. Om han ikke vinner noen hjerter, holder han på nysgjerrigheten, to timer gjennom.