Multikulturalitetens forsker

Marianne Gullestad er død, nær 62 år gammel. Hun var en stor norsk sosialantropolog, med Norge som hovedtema for en forskning som også hadde klare teoretiske sider. Hun ble lest nær sagt overalt. Jeg er ikke sosialantropolog. Men den aller mest berømte av de berømte norske sosialantropologer, Fredrik Barth, var på en lett gjennomskuelig måte dum da han for to år siden i et intervju uttalte seg om Gullestad og anbefalte Ottar Brox’ norske feltarbeid i stedet. Ottar Brox er sin egen fugl. Marianne fløy høyere, i etter hvert striere luftlag her til lands.

Eller sagt på en annen måte: Ottar Brox står, så empirisk han enn kan være, også midt i sin drøm om et slags nordlig frontier uten USAs vederstyggelighet – en vakker drøm jeg sist fikk høre henrivende fremført for en uke siden. Marianne Gullestad derimot står fjellstøtt i sine materialer, og oppdaget etter hvert, så idyllisk og begeistret anlagt hun enn var, at det brant rundt beina hennes.

Gullestad skrev mange bøker, om kjøkkenbordsamfunnet i Fyllingsdalen i Bergen, om kunsten å bygge sosiale relasjoner, om norske hverdagsfilosofer fra forskjellige landsdeler og generasjoner, om det norske sett med nye øyne og om Plausible Prejudice. For å nevne noen. Hennes siste bok om norske misjonsbilder fra Kamerun med henblikk på krysskulturell kommunikasjon, har i den engelske utgaven den slående, nesten piskende tittelen Picturing Pity – men det betyr å skape bilder av medlidenhet.

Hun var født katolikk av konverterte foreldre, og vokste opp i hva man kan kalle en kjerne-storfamilie – en skokk unger med foreldre, altså. Dette mangebent katolske stimulerte åpenbart sansen for ritualer, og evne til å lese inn sivilreligiøs betydning i hverdagslige fenomener. Men hun drev det ikke til sentimental kommunitarisme. Og hun tok ikke over konvertittens intense engasjement for det ene nødvendige, heller ikke da maoistene tok katolikkenes plass i seksti- og syttiårene. Hun tok – med noen i vår generasjon – det man kunne kalle en Simmel: hun så individet og dets liv inn og ut av moderne institusjoner, dets liv i veikryssene mellom forskjellige situasjoner og roller. Marianne Gullestads prosa er gjennomarbeidet i en lengre prosess, der flere hensyn ofte tas ved at teksten holder en viss distanse til alle.

Slik lever vi mange av oss i det moderne livet: ikke nødvendigvis som fremmedgjort tilbehør til maskinene, inklusive computerne og deres bedrifter; heller ikke nødvendigvis som Josef K i Kafkas Prosessen. For mange dreier det seg mer om en slags eksistens i mellomrommene mellom våre verdener, riktig nok med stadige innsatser i forskjellige retninger. Integrert fortalte livshistorier kan det likevel bli. Tanken om at det pluralistiske ved moderne liv oppløser muligheten for og vitsen med biografi og selvbiografi forkastet Gullestad: hun var med å arrangere en selvbiografi-konkurranse der ukjente vinneres bidrag ble publisert; for så å underkaste noen av dem en inntrengende analyse i boken om hverdagsfilosofene.

Gullestad satt i mange år hjemme og skrev forskningsbøker, i en slags samfunnets nisje eller fold. Men hun forsvant ikke i folden, og selv om kjøkkenbordet aldri var langt unna, så lå det en kjempesterk disiplin i hennes hjemmeproduksjon, en kontinuerlig kamp med tekster og materialer. Hun ble aldri særlig mye av en foreleser og underviser. Men hun stod intenst på mangesteds, ikke minst i forskningsorganisasjoner. Og fra sitt sted maktet hun gang på gang å kaste innblikks-lys inn i samfunnets sammentrengte folder. Hun aspirerte selvsagt ikke til Det Store Gjennomblikk, som en slags sannhetens sjefsmonade. Hun draperte seg heller ikke i filosofi, slik jeg litt gjør med henne her. Men hun leste mye, og hun fant mye, og hun skrev alltid, inntil den nye boken stod der som et integrert hele med så mye orden som de komplekse, ofte tvetydige foldene tillot.

Det moderne samfunnet fremviser ingen sømløs organisk harmoni, dets individuelle «deler» speiler kanskje helheten på forskjellige vis, men forholdet mellom de individuelle speilingene av helheten kan være temmelig spenningsfylt, eller preget av likegyldighet. Det multikulturelle samfunnet, der man er hjemme i det fremmede og fremmed hjemme, er i dag en realitet det ikke går an å riste av seg.

I 1967 foreslo Ottar Brox utviklingshjelp til mafia-bekjemper Danilo Dolci på Sicilia, i stedet for italienske fremmedarbeidere. En tanke med fremtid for seg i Afrika var det, men også skivebom på Europa. Flukten inn i et nordlig «frontier» med økologisk fellesskapsliv nær naturen, er ingen mulighet å snakke om lenger. Vi må leve med kultur- og menneskeblanding fra alle himmelretninger, og lære hvorledes denne tilstanden kan tåles og kreativt forvandles. Marianne Gullestad var en av dem i vår tid som virkelig bidro til forståelsen av dette.

I Plausible Prejudice siterer hun fra en undersøkelse «Iselin» som har et barn med en svart far, og som mener at jo lenger vekk genene kommer fra, jo sterkere genetisk blir barna. Gullestad skriver selvsagt ikke under på denne oppfatningen, men tar den med i sitt materiale fra samfunnstilstanden, den får sin plass blant de retoriske overdrivelser vår offentlige samtale er full av. Oppfatningen kan minne om Nietzsches forsvar for raseblanding, inklusive hans ønske om et visst jødisk innslag i et sterkere Europa av gode verdensherskere. «Iselin» ville kanskje ikke ha likt denne parallellen til en av overdrivelsens ubestridte verdensmestere. Hva gjør vi med det?

Vi lærer. I sine arbeider om den såkalte «negerdebatten» her til lands gir Marianne Gullestad en større oversikt både i forhold til verdenssamfunnet og historisk, for å vise hvor underlig den angivelig «nøytrale» norske bruken av ordet «neger» fortoner seg i et litt større kulturelt rom. At ordet «nigger» er tatt tilbake av svarte rappere som ville ha et sterkere kulturelt våpen enn det lenge tilsynelatende mer positive «neger», som i 1968 ble avskaffet i USA til fordel for «svart» og senere for «afro-amerikaner», er en ting å vite. At «neger» allerede opprinnelig var en kjempefeit betegnelse som for eksempel omfattet både somaliere og zuluer, og nå for tiden også brukes om indere, en annen.

Og så gjelder det å tenke. Å tenke gjorde Marianne Gullestad intenst også i debatten med Shabana Rehman – så hardt det enn gikk for seg. Les hennes tekster, les dem på ny! Hennes tekster tenker, langt fra uten engasjement, men også med en ro vi kan lære av.