Multikulturell og ubehagelig datasvada

Likegyldig pratsomhet presentert som high tech.

BOK: Av og til trykkes romaner som det virker uforståelig at blir utgitt på norsk. Hari Kunzrus «Transmission» er en av dem.

Fra den håpløse oversettelsen av tittelen til den siste oppsummerende delen kjeder man seg gjennom en romanverden som er preget av et dårlig og overflatisk hastespråk, likegyldige situasjoner, forlorne og uinteressante romanpersoner, en historie som er til for å bruke mest mulig av den elektroniske høyalderens språkforråd; kort sagt, en fortelling som strengt tatt ikke burde blitt fortalt, eller anmeldt.

Datafrik

Fortellingen begynner med Arjun, en aspergersk datafrik fra India som drar fra barndomshjemmet sitt til Silicon Valley, hvor planen er at han skal slå seg opp som ingeniør, med spesiale i behandling av datavirus. Vi følger også ei pønkete jente som jobber i bedriften, en engelsk reklamemann høyt på strå, og den unge Bollywood-prinsessen Leeta Zahir. Felles for dem er at de framstår som dårlige kopier av såpekarakterer, og selv om dette sikkert er et bevisst trekk fra Kunzrus side, framstår de som enda mindre interessante enn Bollywoods herligheter, klisjeen om den oppjagede og følelseskalde unge forretningsmannen, eller den unge Bollywood-skuespillerinnen.

Ubegripelig

Arjun er ment å være noe mer, noe som gjør personskildringen enda mer forloren. Et eksempel er Arjuns eventyr med den ville pønkejenta Chris. Hvorfor hun skulle ønske å gå til sengs med eller i det hele tatt bry seg om en så klam og fjern ung mann, er ubegripelig. Men det påstår Kunzru at hun gjør, i god romanpsykologisk tradisjon.

En grunn til å anmelde denne romanen er at den beskriver en tendens i samtidslitteraturen. Det tematiske og etniske eser ut til å bli mer og mer en tilstrekkelig grunn til å utgi og hype romaner. Grensene mellom den seriøse språkbevisste litteraturen, og den populistiske og naive sjangerlitteraturen har blitt mer og mer flytende, noe som lønner seg for forlagene, men ikke nødvendigvis for leseren.

I dette sjiktet har man bøker som «Transmission», hvor det som skrives, ser ut som seriøst romanspråk, men egentlig er en lang serie med utvidede gutteromsoppgulp.

Hackerroman

Intensjonene kan ikke skjule at Kunzru ikke egentlig er interessert i personene eller å skape et uttrykk som står på egne bein, men i stedet durer av gårde gjennom situasjonene, for stolt å vise fram prosjektet sitt: å skrive den store hacker- og nettverksammenbruddfortellingen. I denne gråsonen er det ubehagelig å være. Da heller Anne Holts elendige krimspråk eller Dan Browns oppkonstruerte intriger og stilløse sjablonger. Det eneste som sitter, er evnen til å skape fortellermønstre. Slik sett er Kunzru for øyeblikket helt lik den aspergerske hovedpersonen sin.