Multikunstner med kulepenn

Jan Fabre gjester Black Box og Oslo denne helga med forestillingen «My Movements Are Alone Like Streetdogs». Selv om det i første rekke er en danseforestilling (se Annette Mürers omtale side 57), så spiller den kjente, belgiske multikunstneren på mer enn islandske Erna Omarsdottirs ekspressive kroppsspråk i sitt skiftende scenebilde. Særlig slutten som forvandler kadavertung scenografi til karnevalsaktig regi gir et innblikk i Fabres sans for det visuelle registeret.

  • Fabre (f. 1958) er et navn med like sterkt gjennomslag på billedkunstens arena som i scenekunst de siste to tiåra, og opererer med samme selvfølgelighet på Avignons teaterfestival som Veneziabiennalens utstillingsrom.
Han studerte ved kunsthåndverksskolen og kunstakademiet i fødebyen Antwerpen, og debuterte som billedkunstner allerede i 1978. Likevel ser ikke Fabre noe skille mellom sin virksomhet på de ulike feltene, og de går ofte over i hverandre. Han har som crossoverkunstner - før ordet kom på mote - forfattet, instruert og spilt i performance-pregete forestillinger, samt laget film, video, installasjoner, skulptur og tegninger.
  • Fabre kom midt på det «heftig» malende 80-tallet med sine tegninger med kulepenn, og hans Bic-blå strek ble snart en fargemessig signatur på svære silkeflak og etter hvert i installasjoner og til og med i forbindelse med arkitektur.
På den store «Metropolis»-utstillingen i Berlins Martin Gropius Bau i 1991 kunne publikum omsluttes av blå vegger inne i hans «Knipschaar-hus» av solide trebjelker, dekket inn- og utvendig med kulepennstreker. Året før dekket han steinfasaden på et romantisk slott i et parklandskap med samme redskap, og framkalte en poetisk fremmedgjøring av stedet som kunne minne om motiver i landsmannen Magrittes surrealistiske maleri.
  • Et annet virkemiddel i Fabres kunstneriske kamuflasjestrategi er kunstige biller som ellers brukes i bijouteri, og hans interesse for insektverdenen har nok delvis sammenheng med at oldefaren Jean-Henri Fabre var en kjent entomolog.
Likevel ligger det et mindre vitenskapelig og mer metaforisk aspekt bak fascinasjonen for de skinnende billene, når han - som på Veneziabiennalen i 1997 - dekket en diger, gammeldags globus og et middelaldersk narrekostyme med myriader av kryp. Det umiddelbart forførende gikk over i illevarslende dobbelthet av abnorm pyntesyke og bestialsk konsumering - og et preg av samme sivilisasjonsdiagnose som i Black Box-forestillingen.