JUBILEUM: I august er det 100 år siden Tove Jansson ble født. I anledning jubileet utgis klassikeren «Alice i eventyrland» med hennes illustrasjoner fra 1966.
JUBILEUM: I august er det 100 år siden Tove Jansson ble født. I anledning jubileet utgis klassikeren «Alice i eventyrland» med hennes illustrasjoner fra 1966.Vis mer

Mummi-mamma følger Alice til Eventyrland

Tove Jansson med strålende tegninger.

ANMELDELSE: I 1966 utga det svenske forlaget Bonnier en ny utgave av Lewis Carrolls fabelaktige fortelling «Alice i eventyrland». Den kjente litteraten Åke Runnquist fikk det lykkelige innfall å be Tove Jansson om å illustrere boka, et oppdrag hun med glede tok på seg.

I år er det 100 år siden Jansson ble født, og Aschehoug feirer jubileet med å utgi en ny utgave av «Alice i eventyrland» (1865), med Tove Janssons illustrasjoner.

Fantasi og replikker
Resultatet er en flott og fargerik bok, riktignok uten noe forord eller etterord som setter prosjektet i perspektiv. Men tegningene snakker sitt eget språk. De utstråler Tove Janssons stil, på dette tidspunktet var hun langt på vei i sin saga i tekst og tegning om mummitrollene.

Tegningene har den samme uryddige sjarmen og avstemte koloritten. Hva hadde hun felles med Lewis Carroll? Ganske mye. Både den grensesprengende fantasien i intrigene og de underfundige samtalene og replikkene går igjen hos dem begge.

Det er vanskelig å tro at «Alice i eventyrland» og «Gjennom speilet» ikke har vært blant Jansson inspirasjonskilder. Tegningene hennes er viden kjent. Det er ikke mer enn tre år siden Tate Gallery i London gjenopptrykte både «Alice in Wonderland» og en annen av Lewis Carrolls klassikere, «The Hunting of the Snark», med Tove Janssons illustrasjoner. Hun illustrerte for øvrig også «Hobbiten».

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Du er gal»
Et gjensyn med «Alice i Eventyrland» er alltid velkomment. Få verker har hatt større innflytelse på ettertida, fra store diktere til filmkunstnere og rock-musikere. På mange måter foregriper Carrolls verk både surrealismen og absurdismen. Den nærmest psykedeliske reisen til Alice er blitt gjennomanalysert og tolket i all verdens retninger. For freudianere er den det rene lunsjbordet.

Samtidig kan boka leses av nær sagt hvem som helst, uansett alder. I likhet med Kafkas romaner og Fellinis filmer er det ikke meningen at det som foregår, skal forstås. Handlingen trosser alle logiske regler. Den må bare godkjennes, uten spørsmål. «Jeg er gal. Du er gal,» sier katten til Alice. «Hvordan vet du at jeg er gal?» spør Alice. «Det er du nok. For ellers ville du ikke kommet hit,» lyder svaret.

Merkelige vers
Selv om illustrasjonene er hovedpoenget med denne utgivelsen, er det nødvendig å si litt om teksten. Forlaget henviser til at Zinken Hopp oversatte boka i 1946 («Else i eventyrland») og at «denne oversettelsen er den mest kjente og leste her til lands». Det er nok riktig, men den er neppe den beste.

Zinken Hopp, født Signe Marie Brochman, gjorde mye bra for egen regning, men noen samvittighetsfull oversetter var hun ikke. «Alice i eventyrland» er preget av at hun tar seg mange til friheter i teksten, ikke minst gjør hun noen hårreisende grep i de mange versene som dukker opp.

Mummi-mamma følger Alice til Eventyrland

La oss derfor minne om at Annie Riis nyoversatte boka for Cappelen i 1988 i en utgave illustrert av Anthony Browne og at Arne Ruste gikk enda mer samvittighetsfullt til verks da han gjendiktet teksten for Omnipax i 2003, med tegninger av Helen Oxenbury. Begge disse utgavene er minneverdige, likeledes et vell av illustrasjoner som er gjort opp gjennom åra, fra John Tenniels tegninger i originalutgaven til Ralph Steadmans fantastiske visjoner.

Walt Disneys helaftens tegnefilm fra 1951 er også minneverdig i streken og tro mot originalfortellingen. «Alice i eventyrland» er i sannhet en historie som aldri dør.