HVOR GÅR FERDEN?: Mummitrollene har avsluttet sin virksomhet som fyrvoktere. Hvor går veien videre? Foto: FRA TEGNESERIEBOKA
HVOR GÅR FERDEN?: Mummitrollene har avsluttet sin virksomhet som fyrvoktere. Hvor går veien videre? Foto: FRA TEGNESERIEBOKAVis mer

Mummitrollene mislykkes med stil

Tegneseriekunst av beste merke.

||| ANMELDELSE: Noen bøker kommer blåsende inn med stormen, andre kommer duvende på en mild bris. I sommer har Tove Janssons «Sommerboken» (1972) landet mykt på skrivebordet, hitsendt av det lille forlaget Heinesen.

En underlig, liten fortelling fra den finske forfatteren som skapte Mummidalen, et slags forsøk på å fange sommeren inn som en nordisk stemning, sett fra en liten øy i Finskebukta.

Samtidig fortsetter CappelenDamm å utgi sin utmerkede bokserie med Tove Janssons samlede tegneserier om Mummitrollene og deres univers. Hennes daglige striper ble på sitt mest populære trykt i 120 aviser i 40 land. I det rykende ferske bind tre av denne serien står en av nøkkelfortellingene, «Mummitrollene og havet» (1958), forløperen til prosamesterverket «Pappaen og havet» (1965).

Liv og død
Selveste forlagssjef Anders Heger har tatt hånd om Mummitroll-tegneseriene. Han har oversatt dem på ny (de gikk i Aftenposten fra 1958) og forsynt hver av dem med kyndige etterord der han tar for seg forskjellige sider ved serien. I bind to betegner han Mummitrollene som «sommerens skapninger fremfor noen i den nordiske litteraturen».

Mummitrollene mislykkes med stil

I så fall kaster «Sommerboken» et vakkert lys over Mummi-landskapet med sine lavmælte, men tydelige betraktninger om livets gåter og forviklinger.

Sommeren springer ut av våren og ebber ut med høsten. April og august omkranser høysommeren i boka, som først og fremst handler om Sophia og hennes farmor. Pappaen er også med, men bare som en skygge. Den eldre damen og den vesle jenta er på et vis på samme nivå, der de med oseaner av tid vandrer omkring på øya og fornemmer dens mentalitet, om man kunne bruke et slikt ord. Sommeren er ikke en utopi, men en tilstand. Ikke en lek, men et stadium mellom fødsel og død.

Dypsindighet
Dette er altså en alvorlig bok? Selvsagt er den det, akkurat som seriene om Mummitrollene definitivt er fulle av ettertanke seriøse konflikter. Men alvoret er kledt i presist formulerte naturobservasjoner og underfundige dialoger, i betraktninger som ikke er tillært, men som springer ut av erfaringer med landskap, dyr og mennesker.

Mens sommeren går sin gjennomskinnlige gang, fylt med blå dager, hvitt lys, susende vind, mørknende kvelder, horisontens bue og den klare lufta. Vakkert, men akk, så monotont:

Mummitrollene mislykkes med stil

«Det var bakende varmt og stille og ensomt. Huset krøp sammen som et langt, flatt dyr, og over huset fløy svarte svaler med gnislende skrik, de var som kniver i luften. Sophia gikk rundt stranden og kom tilbake igjen, på hele øya fantes det ikke annet enn klipper og einer og rullestener og sand og tuer med tørt gress. Himmelen og havet var sløret av den gule tåken som var sterkere enn solskinn og gjorde vondt i øynene, dønningene veltet seg i lange, bløte åsrygger mot land og brøt i brenning mot stranden. Det var veldig store dønninger. Kjære Gud, la det skje noe, bad Sophia. Gudsomharosssmåbarnkjær, jeg kjeder meg i hjel, amen

Den store romanen
Det handler om å takle kjedsommeligheten. De umerkelige skiftningen som utgjør det vi kaller «livets gang». På et visst tidpunkt vil Sophia skrive en bok for å skape litt innhold i dagene, med utgangspunkt i en meitemark hun har delt i to med en spade. Kanskje er det slik at livet på en øy inspirerer til å skrive? Øya som fenomen er et ikke uvanlig motiv i litteraturen, kjent fra figurer som Gulliver, Robinson, kaptein Nemo og Jim Hawkins. Og Mummipappa. Han ser en annonse med ledig stilling på en øy og tar den, under henvisning til at han alltid har hatt «en romantisk dragning mot å passe fyr».

I motsetning til Sophia, som på sparket dikterer en tankefull bok mens bestemora fører pennen, har Mummipappa enorme ambisjoner. Han skal skrive «en bok om havets velde». Ikke overraskende strander prosjektet. Han ender opp med et lite manus han kaller «Å savne en veranda». Sjøromanen blåser på havet allerede før den er skrevet.

Tegneserien blir en historie om spranget mellom drøm og virkelighet, en nydelig fortelling om hvordan Mummitrollene mislykkes med sine oppgaver.

Men de gjør det med stil, i en fortelling fylt av absurditeter, innfall, forunderlige skikkelser, spøkelser, kjærlighet, tabber og forlis - formulert av en av Nordens store diktere i sin generasjon.