TRAILER: I «Jul i Mummidalen» bestemmer Mummitrollet seg for å holde seg våken for å utforske vinteren, i stedet for å ha sin vintersøvn som vanlig. Filmen har premiere i Norge 24. november. Video: Storytelling Media Vis mer Vis mer

Anmeldelse Film «Jul i Mummidalen»

Mummitrollet er litt engstelig, men han trenger ikke bli kjedelig av den grunn

Ny film prøver å fange Tove Janssons magiske tone, uten helt å lykkes

FILM: Det er ikke alltid det skjer så mye i Mummidalen. Men i bøkene til Tove Jansson, som drømte frem de fryktsomme små mummitrollene og deres verden, føles det som det skjer masse. I samtalene mellom trollene og familiemedlemmene og vennene deres dirrer det en tone av noe søkende, noe som får lesere både til å smile og føle seg underlig omsorgsfull. Mummitrollet og familien hans prøver å få overblikk over årsakene og virkningene i verden og plassere seg selv trygt i dem. De synes ikke det er så lett bestandig. Gjør noen av oss?

Jul i Mummidalen

3 1 6

Animasjon

Regi:

Ira Carpelan, Jakub Wronski

Skuespillere:

Terje StrømdalIvar NørvePreben Olram og Jan Gunnar Røise

Premieredato:

24. november 2017

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Muumien joulu

Se alle anmeldelser

Hvem er julen?

De tallrike bøkene, tv-seriene og filmene har i varierende grad klart å bevare denne muntermelankolien. Det som er litt trist ved årets iherdige forsøk, «Jul i Mummidalen», er at den virkelig går inn for saken. Mummitrollfamilien ligger vanligvis i dvale gjennom vinteren, men denne gangen blir de vekket før tiden, og må forholde seg til julefeiringen på samme måte som andre. Først og fremst blir de bekymret. Snart er julen her, sier de andre. Kanskje han er farlig? Kanskje han forventer noe de ikke kan stille opp med?

Forbløffende kjedelig

Men «Jul i Mummidalen» blir fragmentert og episodisk, og etter hvert forbløffende kjedelig. Det som skjer, virker for smått, de surralistiske og magiske innslagene forankres ikke skikkelig, og føles malplasserte mer enn mystiske og symbolske. Det rutsjes rundt på overflaten. Alle får være med, men ingen får tyngde.

Det er synd, ettersom «Jul i Mummidalen» ser innbydende ut, på en bestemt og gammelmodig måte. Inspirasjonen er i større grad hentet fra den håndgripelige, konkrete dukkefilmen enn fra 3D-animasjon. Skogen har en poetisk stivhet over seg. Mummitrollene ser ut som om de er laget av strikket stoff, kjolen til lille My ser ut som om den er sydd av hender. Det gir et inntrykk av soliditet. Men for de som ønsker seg mer av Jansons verden, er denne soliditeten fremdeles først og fremst å finne i bøkene hun skrev.