Muna (17) gikk til topps igjen

Oslojenta har to dikt i februarfinalen.

||| Muna Jibril er dobbelfinalist i februar, i tillegg er hun kåret til månedens poet, kort tid siden hun var månedens poet sist, i fjorårets siste måned.

— Har du jobbet mye med skrivinga siden da?

— Jeg har gjort som vanlig. Skrevet når jeg har følt for det, og ikke jobbet noe ekstra med det. Det er jo annet som må gjøres.
De to flotte diktene signert nicket beta en enslig skjære og Det siste måltid fant uansett veien til februarfinalen, og sistnevnte i tillegg er månedens dikt.

— Fortell gjerne litt om hvordan det ble til!

— Det begynte egentlig med at jeg skrev ned en masse ord en kveld hvor jeg etter det ikke orket å jobbe mer med det. Jeg satte meg ned senere, og skrev videre ut fra det jeg følte. Jeg tror det er best. Jeg føler også at det er mest ubevisstheten min som styrer det jeg skriver, det er meget merkverdig. Men jeg må alltid si meg enig i det jeg skriver etterpå :)

— Hvem er "jeg" og "du" i diktet — et bilde på at alle mennesker er laget av det samme, at vi er ett med hverandre?

— Det handler egentlig om mennesker generelt, og det du sier er vel rett. Alle mennesker har noe til felles: Vi er alle mennesker. Jeg mente derfor å si at vi alle er litt like.

Artikkelen fortsetter under annonsen

— Hvem er det kirkeklokkene ringer for? Hvem gråtes det for?

— Kirkeklokkene ringer for alle og ingen, det er ingen konkrete personer de ringer for. Men jeg mente å si at de symboliserte slutten på noe, for eksempel når noen gifter seg, ringer kirkeklokkene. Det markerer slutten på noe altså. Derfor så gråter "vi" for "vi", for "vi" vil ikke at det skal ende og vil ete det siste måltidet så lenge som mulig. Selv om de vet at slutten bare er en begynnelse på noe nytt og fint (perletårer, lykketårer) som med et bryllup.

Da Muna ble månedens poet i desember, fortalte hun oss om nyttårsforsettene sine, som oppsummert var at hun ville ta bedre vare på seg selv.

— Hvordan går det med dem, og hvordan behandler det nye året deg?

— Vel, det har vært ferie, skole og så ferie igjen. Ikke altfor mye har skjedd, om jeg skal være ærlig. Jeg må si at jeg ikke har klart å gjennomføre alle nyttårsforsettene, men det er tross alt 3/4 igjen av året! Det skal nok gå til slutt.

MÅNEDENS POET: Muna Jibril er dobbelfinalist og månedens poet for februar.
MÅNEDENS POET: Muna Jibril er dobbelfinalist og månedens poet for februar. Vis mer

Det tror juryen også, og feirer Muna og månedens dikt med denne kommentaren:

Eksistensiell snert
Det siste måltid er et mystisk, tiltrekkende og sakralt dikt om et lite, men kraftfylt fellesskap. Om det å komme nær. Og kostnadene. Hovedreferansen er nattverdhandlingen, det siste måltid, et spenstig og fascinerende metaforvalg som går som et ekko gjennom hele diktet. Tonen blir slått an allerede i tittelen. Deretter pekes det mot noe utenfra, kirkeklokkene, som inviterer til en annen type handling. En annen type fellesskap.  Men diktets to aktører følger ikke kallet. De har nattverd.

Enkelte tekster fungerer ikke fordi de overforklarer, andre fordi de lukker seg. Det siste måltid er et dikt som både er privat og åpent. Dikteren røsker oss ikke brutalt med inn i det poetiske rommet. Men åpner ei dør på gløtt. Sånn at vi kan prøve ut tolkinger. Sånn at vi kan se noe. Ledetrådene er ikke for få, ikke for mange. Ordvalget er hele tida kresent, og har en fin, sakral samklang med innholdet. Det åpner kontant med bare seks ord fordelt på tre linjer som introduserer diktets hovedtema: Fellesskap og sorg. Når nærheten blir stor, speiles dette i et større og poetisk vakkert språkregister: "lykketårer, perletårer/skapte elver i tusen farger/langs sprukne dimensjoner". Dette skaper en fin, rytmisk variasjon. Ikke uten eksistensiell snert ("sprukne dimensjoner"). Det slutter slik det begynte: "Vi åt".  Ordet "åt", i stedet for "spiste", neppe er tilfeldig. Ordet peker mot lyst. Og intensitet.

Juryen takker deg for et flott dikt, Beta! Det siste måltid blir for oss stående som et tankevekkende og spennende dikt om livets og kjærlighetas kompleksitet. Og skjønnhet.  

For juryen,
Kristian Rishøi

Hver måned møtes juryen for å velge ut et knippe finalister, pluss ett månedens dikt. Juryen består av Kristian Rishøi, Niels Schia (permisjon) og Maria Børja.

Illustrasjoner: 1. Grant Wood (1892-1942) 
                       2. Dennis Hopper (f. 1936)

Les også det forsinkede intervjuet med januarpoeten, Ola Skar!

Send inn egne dikt i Skolekammeret — hvis du er under 19!
Hvis ikke, bruk Diktkammeret