Munch i alle sjatteringer

En sammensatt og rikholdig presentasjon av Munch: Et must.

Spennende utstilling: Det eneste negative Dagbladets anmelder fant å bemerke angående Munch-utstillingen, var fargen på veggene. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Spennende utstilling: Det eneste negative Dagbladets anmelder fant å bemerke angående Munch-utstillingen, var fargen på veggene. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

(Dagbladet): Jubileumsustillingen Munch 150, som åpner for publikum i morgen, er en stor begivenhet for alle fans av Edvard Munch, både de som har han under huden og de som kan få det. At Munchs kunstnerskap har kraft, nerve og energi nok til å fengsle stadig flere, har de siste Munch-besatte årene vært en klar indikator på. Hvis vi ser forbi den siste tidens merkantile og statistiske suksess for Munch står vi igjen  med et på alle måter selvstendig og resolutt livsverk som ikke vakler.
 
150-årsmarkeringen av Munchs fødselsdato har resultert i en svært omfattende utstilling, et samarbeid mellom Munch-museet og Nasjonalmuseet. Den største presentasjonen av Munchs kunstnerskap i manns minne, utgjør til sammen ca. 220 malerier og ca. 50 verk på papir. Munch var kjent for å være en produktiv kunstner og var virksom i mer enn 60 år.

Her er det meste av det man kan ønske seg av gjensyn, og mere til. Alle de mest kjente motivene, som Skrik, Madonna og Vampyr er selvfølgelig med, men også mer sjeldne arbeider. Mens Nasjonalgalleriet viser Munchs kunst fra 1882 til 1903, viser Munch-museet fase to, fra 1904 til 1944, hans dødsår. Dette store spennet er med på å tydeliggjøre hvordan Munch tidlig fikk en betydning, hvordan han plukket opp europeiske impulser fra impresjonisme, ekspresjonisme og symbolisme og gjorde dem til karakteristiske elementer i sitt eget visuelle vokabular. Den eksperimentelle innstillingen han aldri ga slipp på holder bildene i live.

Munchs blikk på seg selv, hans presentasjon og iscenesettelse av seg selv som bilde, får i utstillingen en rekke presise nedslag — fra det arrogante og selvsikre oppsynet som nittenåring i Selvportrett (1882) til den symbolske terskelsituasjonen i Selvportrett: Mellom klokken og sengen (1940-43), hvor Munch stående resignert ser tiden ebbe ut. Det er en ubønnhørlig eksistensiell dramatikk i dette mellomrommet, som samtidig er helt hverdagslig. Utstillingen går med rette den lenge dominerende psykologiserende og biografisk baserte forståelsen av Munch etter i sømmene, og antyder alternativer. Ved å studere de grepene Munch benytter seg av i fremstillinger av seg selv fra ung til gammel, avdekkes tilnærmingen til maleriet som sådan. Malerstrøk, komposisjon og fargevalg identifiserer hans kunstneriske prosjekt, men den parallelle avbildingen av seg selv involverer han i denne verden og fikserer ham med det samme.

Åpnet: Kulturminister Hadia Tajik ønsket i går pressen velkommen til forhåndsvisning av jubileumsutstillingen til Edvard Munch. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Åpnet: Kulturminister Hadia Tajik ønsket i går pressen velkommen til forhåndsvisning av jubileumsutstillingen til Edvard Munch. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Motiver ble hos Munch behandlet som de dannet et forråd, og han hentet gjennom hele sitt  virke stadig fram motiver til nye versjoner. Helt eksakte steder, som landskapet sett fra Nordstrand, vendte han stadig vekk tilbake til. Det er en forse ved denne utstillingen å kunne sammenligne to forskjellige stadier av Livsfrisen, denne syklusen av malerier fra livet på sitt mest intense og skjebnetunge. På Nasjonalgalleriet kan vi for første gang se en rekonstruert versjon av Livsfrisen (1902) slik Munch så den for seg, her vist litt stivbent med et hvitt passepartout som løper over veggene. Den samme motivkretsen, utarbeidet i 1910-35, vises på Munch-museet, og her virker de røffere og mer summarisk utført.

I Munch 150 finnes rikelig med anledninger til å studere mange fasetter og sjatteringer i Munchs unike produksjon. Den vitalistiske fasen fra 1910-tallet og utover, med sine mange badescener, struttende liv og intense farger, er særlig bemerkelsesverdige. Det mest umiddelbare ankepunktet mot utstillingen må være det spesielle valget av farger på veggene. Enkelte blåtoner skaper en dus og drømmende stemming, men intenst oransje og rødt skjærer inn i øynene, tyner bildene og kjemper om oppmerksomheten. Men den er rettet konstant mot Munch.