Munch med ny mening

- Kunstprosessen er analog med livsprosessen, og den foregår i alle medier og på tvers av dem, sa professor Rainer Heller, som var en av de faglige tungvekterne under den meningsløse debatten om «Livsfrisen» i Munchmuseet for ei tid siden.

  • Munchs «Livsfrisen» lar seg ikke avgrense av et bestemt antall hovedverker fra en målbar periode i kunstnerskapet, men er en serie prosjekter som går over i hverandre. Det ser man på nytt når Munchmuseet nå presenterer utstillingene Kosmos og kaos og Munch som litografisk fornyer. I den første mønstringen har direktør Arne Eggum sammenstilt hittil ukjente malerier som oppsto i forkant av Aula-utsmykkingen, mens sjefkonservator Gerd Woll presenterer sjeldent utstilte eksempler på den mangfoldige svartekunstneren. Det siste skjer som en markering av litografiets 200-årsjubileum.
  • Av Eggums mønstring framgår det at Munch med nød og neppe kom med i Aula-konkurransen i 1909, etter først å ha fått en kald skulder og annen føling med det som seinere ble kalt Janteloven. Det var på et tidspunkt hvor - i likhet med i dag - hans posisjon som Nordens fremste billedkunstner var allment akseptert i kunstlivet på kontinentet, mens hjemlige aviser som Aftenposten fortsatt gjorde sitt beste for å sverte ham. Litografiutstillingen viser imidlertid at Munch kunne ta til motmæle, og hans framstilling av St. Olav-dekorerte redaktør Amandus Schibsted omgitt av pøbelaktige skriveknekter er beisk billedmessig kost.
  • Med alt han måtte gjennomgå av smålighet og uforstand, står man stadig undrende over den sjenerøse gaven til Oslo etter hans død. Måten de kommunale myndigheter har forvaltet donasjonen på er ikke like raus. Munchmuseet ble bygget ut fra Bjørvika-tankegangen om et byutviklingsprosjekt, og ikke primært for kunstgavens del. Kommunens seinere sulteftring av institusjonen gjorde at sikringen av samlingen og bygningsmessige fornyelse måtte skje ved tiggergang til utlandet og almisser av japanske yen.
  • I den nevnte debatten kom det fram at det Kunsthaus Zürich satser på en utstilling av Munchs verker, er samme beløp som Munchmuseet disponerer for fem års (!) utstillingsvirksomhet. Oslo kommune stiller store krav til egeninntjening med salg av «Skrik»-figurer o.l., men regner mindre på verdien av forsking og formidling som nå gir ny mening til Munch med to utstillinger.
MUNCHS NIDBILDE av Aftenpostens redaktør fra 1903. Oslo kommunes håndtering av Munch-museet er verd en like krass karikatur.