Melgaard+Munch  Bjarne Melgaard møter Edvard Munch på Munch museets nyeste utstilling.  Foto: Anders Grønneberg
Melgaard+Munch Bjarne Melgaard møter Edvard Munch på Munch museets nyeste utstilling. Foto: Anders GrønnebergVis mer

Munch med nye øyne

All kunst presenteres i en sammenheng, og den sammenhengen kan være vel så viktig som verket selv

Meninger

I sin store utstilling «Biography» på Astrup Fearnley Museet i fjor, hadde Elmgreen & Dragset et verk de kalte «The Named Series». Verket bestod av veggmaling som var pirket ned fra ulike museer og montert på lerret. På rekke og rad hang ulike nyanser av hvitt. Helt blanke lerreter. Bilder av museumsvegger slik de vanligvis er: Nøytrale og respektfulle. For det er slik kunsten ofte presenteres, mot en tilsynelatende upartisk bakgrunn som ikke støyer.

Det trenger naturligvis ikke være hvite vegger i et museum. Da vi feiret Munchs første 150 år i forfjor fikk Munchmuseet mye skryt, blant annet for at de hadde gjenskapt tapetet på en serie av Munchs bilder. Det var et grønnlig mønster. Tapetet ga bildene en ramme som var artig, en estetisk opplevelse jeg personlig hadde stor glede av.

Den samme serien er med på den nyeste utstillingen på Munchmuseet, «Melgaard + Munch. The end of it all has already happened.» Nå henger bildene her, omkranset av Melgaards kunst, og angsten lyser mot meg. Det selvdestruktive. Det mørke. De sidene av menneskelivet vi sjelden setter lys på.

Hva er det de driver med, disse to kunstnerne? I en samtale på Munchmuseet søndag 16. februar hevdet Melgaard selv at det ikke var så stor likhet mellom dem, og for ham var det like interessant at det ikke fantes noen dialog. For meg, som betrakter, er det et helt uinteressant utgangspunkt. Jeg opplever et tydelig slektskap mellom de to kunstnerne der jeg vandrer gjennom salene. Min umiddelbare opplevelse er at her er det to kunstnere som begge legger «gørra på bordet». Det er det jeg står og tenker foran Munchs bilder av mennesker som ser, vel, bakfulle ut. Og det er uvanlig forfriskende.

Munch er vår nasjonalskatt, og bildene hans er ikoner vi har sett hundrevis av ganger. Når vi betrakter malerier som «Vampyr», «Angst» og «Skrik», ser vi det sjelfulle, følsomme og inderlige. Først når jeg ser ham sammen med Melgaard forstår jeg hvordan bildene hans en gang må ha provosert. Utstillingen blåser bort noe av støvet fra Munch.

Elmgreen & Dragsets verk handlet om å tematisere museenes funksjon som formidlere. De viste oss at nøytraliteten ved den hvite veggen kanskje ikke er så nøytral som vi tror. All kunst presenteres i en sammenheng, og den sammenhengen kan være vel så viktig som verket selv.

For at kunsten skal være relevant for oss, må den hele tiden tolkes på nytt, settes inn i nye sammenhenger. Da er ikke nødvendigvis ærbødighet og respekt de viktigste virkemidlene. Munch selv utsatte bildene sine for en «hestekur» av vind og vær, før han sendte dem ut i verden. Jeg tror han hadde satt pris på den hestekuren Munchmuseet utsetter ham for nå.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.