Munch midt i Texas

AUSTIN (Dagbladet): Den store mannen kom inn fra California. Richard Buckner skulle gi ett show og fylte The Continental Club på bare ryktet om at han skulle starte klokka åtte lørdag kveld.

Konserten var over klokka ni. Folk hadde begynt å rense stemmene, tømme hjertene og spille biljard. Richard Buckner og jeg pissa. Var noen øl på vei mot nok en sein kveld i Amerika, og jeg spurte om han ikke skulle til Europa igjen. Jo, faktisk, Holland neste måned. Om jeg var fra Holland? Nei, Norge.

- Jeg elsker Oslo. Edvard Munch forandret livet mitt, sa han og kneppet buksa.

Og derfra gikk vi rett til baren og hans gratis, grønne margaritas.

- Da jeg besøkte museet sist, det må ha vært fire år siden nå, hadde jeg tid til å gå ned i underetasjen. Der oppdaget jeg noe jeg ikke visste. At Munch skrev små anekdoter, notater, små historier om bildene sine. Han var litt av en historieforteller! For meg var det som å oppdage Edvard Munch på nytt, sier Buckner, entusiastisk som en autografjeger.

  • Richard Buckner har nettopp relansert sin første plate, «Bloomed» fra 1994, med fem ekstra spor. Den er en gryende klassiker innenfor mann-med-gitar-uten-strøm-segmentet, det er uplugga, sinte viser. Med de nye sporene er plata seksti minutters sammenhengende kveldsmørke.
  • - Vet du, sier jeg - og dette er kanskje den vesentligste faktaopplysningen jeg fant i Rolf Stenersens biografi om Munch: - Vet du at Munch aldri malte med svart?

- No shit! sier den store mannen.

- Fakta. Han komponerte en egen farge, men hadde aldri svart på paletten.

Ifølge en av Munchs biografer, mister Rolf Stenersen.

- Den rike fyren?

- Ja.

- No shit! sier Richard Buckner igjen og stirrer ut i barlufta som om han skulle sett noe dødt.

  • Den bærbare pc-en min har cd-rom som man også kan spille vanlige musikk-cd-er på. Når jeg klikker meg videre fra startknappen, finner jeg cd-spilleren definert som «underholdning». Det irriterer meg av og til. Det burde stått «utdanning». Jeg putter Richard Buckner i og lytter. Kan ikke huske at visene hans er så fordømt svarte. Nei, de er blå, blå, blå, og hvis du leiter lenge nok, finner du en strime av lys. Og da kan du forstå hva Edvard Munch har med dette å gjøre.