Munch og Jappe Nilssen

«Jappe svikter ikke, hans anmeldelse i Dagbladet nærmer seg en prosalyrisk parafrase over bildemotivene.»

DETTE SKRIVER

Atle Næss korrekt om Jappe Nilssens anmeldelse av en utstilling av «Livsfrisen» i 1918. Og for Munch var nok Jappes anmeldelse besværlig, særlig når det kom fra modellen til de mange «Melankoli»-motivene på 90-tallet.

Munch kunne også gi Nilssen inn så hatten passet når han ikke skikkelig. Jappes omtale av Bjarne Ness' «Musikanten» var i så måte skivebom. Dagbladets skribent oppdaget ikke den nøye utregnete komposisjonen som lå til grunn for bildet. Dagblad-kritikeren ble sikkert lei seg for en slik påpakning fra ungdomsvennen. Kanskje var det etter slike tilfeller at Munch fikk seg til å gi Jappe penger som trøst. Dem skulle han selvsagt ikke tatt imot. Men det var vel fristende med den tidas dårlige journalistgasjer. Slike lønnsforhold kan man lese om i Espen Haavardsholms biografi om Jappes kollega, Johan Borgen. Borgen vekslet med nyhetsredaktør Gunnar Larsen om å ta seg av kunststoffet her i avisa etter at Jappe døde.

TIDENE ER

heldigvis blitt andre med hensyn til journalistenes pekuniære situasjon. Derfor vil varsellampene blinke for pressefolk overfor slike fristelser i dag. I de etiske retningslinjene for kunstkritikerorganisasjonen A.I.C.A. utarbeides det nå rådgivende retningslinjer. Derfor kan verken Aftenpostens etter Dagbladets anmeldere kjøpe fra en utstilling i et galleri.

Blant kunstnere er det også dem som ikke er nøye nok. Vennetjenestene ligger fristende nære når rollene som jurymedlem , kurator , konsulent og kollega glir over i hverandre.

I forhold til det som skjer på dagens kunstscene, var den økonomiske relasjonen mellom Jappe og Munch amatørmessig.

Edvard Munch var sjenerøs i all sin ferd, og så ikke noe problem i å gi penger til Jappe Nilssen. Men journalister som Jappe visste ikke bedre den gang.