HAR SKREVET OM MUNCH: Espen Haavardsholms nye roman «Besøk på Ekely» er basert på flere kilder. Foto: Scanpix
HAR SKREVET OM MUNCH: Espen Haavardsholms nye roman «Besøk på Ekely» er basert på flere kilder. Foto: ScanpixVis mer

Munch og kildene

En roman er ikke en reportasje.

I ingressen til Cathrine Krøgers anmeldelse av Besøk på Ekely i Dagbladet 3. oktober, heter det: «Espen Haavardsholms nye roman om Edvard Munch og hans modell reiser igjen spørsmål om kildekrav til romanbiografisjangeren».

En roman er en roman, ikke en reportasje eller en avhandling. Derfor fins det minimalt med kildeopplysninger hos skjønnlitterære forfattere som arbeider med fiksjon og fakta. Per Olov Enquist er bare ett eksempel på det.

Men utover det som er nevnt i noten bakerst i Besøk på Ekely, kan jeg godt peke på noen nyttige kilder. Samtidige anekdotiske minnebøker som Munch slik vi kjente ham fra 1945 og Munch. Mennesket og kunstneren fra 1946, har bidratt til å bringe den gamle maleren nær.

Pola Gauguin skriver om Munch i antologien fra 1946: «Instinktet hans var uhyre følsomt og seksualbetonet (...) Han blev en opprører, men lærte aldri å herde seg mot hugg og stikk fra motstandere». Møtet med den unge jusstudenten i 1942 skildrer Gauguin i sin skarpsynte Munch-biografi fra 1946 slik:

«Med denne unge selvbevisste kvinnen kom det et drag av ungdom inn på Ekelys grunn. Det gamle lysthuset med de store trærne utenfor den gamle byggmesters veranda ble befolket med ungdom, som i samvær med hverandre nøt sol og sommer mens Eros drev sitt spill.» Det er Munch selv som i samtale med Gauguin trekker inn analogien til byggmester Solness og unge Hilde.

Å tolke billedspråket hos Munch selv har vært en sentral del av arbeidet med Besøk på Ekely. Videre har Arne Eggums bøker vært viktige. Det samme gjelder aviser fra 1942, og de biografiske arbeidene til Christian Gierløff, Inger Alver Gløersen, Atle Næss, Bodil Stenseth og Rolf Stenersen. Ikke minst har jeg hatt nytte av brev til og fra 78-åringen, og Munchs egne fotografier, skissebøker og malerier.

De samlede kildeopplysningene levner ingen tvil om at Munch, både som menneske og som maler, etter en paranoid og sykdomsplaget periode får en ny, intens oppblomstring i løpet av våren, sommeren og høsten 1942.