ANNERLEDES: Dette er et prosjekt som tør være annerledes, og ikke har bukket under for motstanden det har møtt, skriver artikkelforfatteren om Bjarne Melgaard og Snøhettas boligprosjekt «A house to die in». Foto: Anders Grønneberg
ANNERLEDES: Dette er et prosjekt som tør være annerledes, og ikke har bukket under for motstanden det har møtt, skriver artikkelforfatteren om Bjarne Melgaard og Snøhettas boligprosjekt «A house to die in». Foto: Anders GrønnebergVis mer

«A house to die in»:

Munch provoserte, la Melgaard gjøre det samme

Melgaard og Snøhettas hus «A house to die in» vil gjøre Oslo til en mer mangfoldig by.

Meninger

Utfallet av saken om Bjarne Melgaard og Snøhettas hus «A house to die in» vil sette standarden for hvilke prosjekter som kommer til å bli godkjent fremover. Dette kan få innflytelse på hva vi som innbyggere får lov å oppleve, og ikke minst ha betydning for hvilken by Oslo vil bli i fremtiden.

16. mars kom Riksantikvaren med sitt endelige vedtak i saken som gjelder «A house to die in», et bygningsprosjekt laget i samarbeid mellom kunstner Bjarne Melgaard og arkitektfirmaet Snøhetta. Riksantikvaren fikk oversendt 22 klager, men har ikke funnet grunn til å omgjøre Byantikvarens dispensasjon. Resultatet er nå at en omregulering fra friareal til bebyggelse må behandles politisk, og at en eventuell byggesak overgår til vanlig saksbehandling i Oslo kommune.

Som arkitekt og Oslo-innbygger mener jeg at kunst, arkitektur og kultur er viktige ingredienser i en by, som bør dyrkes og prioriteres. Det er viktig å få lov å oppleve noe som man ikke hadde forventet og som potensielt kan starte en diskusjon oss innbyggere imellom. Og allerede nå før huset er bygget har det vekket mange følelser blant folk – både for og imot. Derfor håper jeg at «A house to die in» får lov å bli oppført.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er et prosjekt som tør være annerledes, og ikke har bukket under for motstanden det har møtt. «A house to die in» er et eksperiment i hvordan man også kan bo, og huset som prosjekt stiller spørsmål til den måten de fleste av oss lever vårt liv på. Det utfordrer tanken om at et hus alltid må være bygget på samme måte, i de samme materialer og inneholde de samme rom for at være en bolig man kan bo i.

Dessuten er det som prosjekt et faglig interessant samarbeide mellom en kunstner og arkitekt. Snøhetta har satt form på Melgaard sine skisser og tegnet hus det faktisk går an å bo i. Det er nok første gang i Oslos historie at et sånt samarbeid finner sted.

Motstanden mot «A house to die in» bunner i ulike ting. Der er de som er bekymret for om Melgaard vil konkurrere med arven etter Munch, andre er opptatt av en eplehage som ikke vil bestå, mens andre igjen frykter for hva som skal skje med nabolaget deres.

Munch-museet på Tøyen har hatt stor suksess med «Munch+», en utstillingsrekke som har kjørt de siste årene. Museumsdirektøren har uttalt at de nettopp skal provosere og engasjere, akkurat det samme kan man si at «A house to die in» også gjør. Munch provoserte i sin samtid, så hvorfor er vi som samfunn så avvisende overfor en kunstner og et prosjekt som provoserer i vår nåtid?

Man skal passe på at alt ikke blir for ensartet, og jeg tror at Oslo som by kan romme alle – også de som er annerledes enn de fleste. I virkeligheten tror jeg ikke det er huset i seg selv folk flest protesterer imot, selv om det også er annerledes.

Politikere i Oslo, vær modige og si ja til Meldgaards «A house to die in».