Munch, Thiel og Nietzsche

To innsiktsfulle og kunnskapsrike skribenter utfyller hverandre i behandlingen av et spennende tema.

BOK: «Da de møttes hos Friedrich Nietsches søster i Weimar, var det først og fremst verdensmannen Munch som imponerte Thiel – hans konversasjon på fransk og tysk, hans dannelse og hans skreddersydde dresser». Dette skriver den svenske kunstformidleren Ulf Linde i forordet til boka «Edvard Munch og Thielska Galleriet», som han har forfattet i et fruktbart samarbeid med kunsthistorikeren Arne Eggum. Fruktbart fordi deres innbyrdes ulike bidrag så fint utfyller hverandre.

Thielska Galleriet på Djurgården i Stockholm – som Linde tidligere var leder av – har ved siden av Munch-museet og Nasjonalmuseet den mest markante Munchsamlingen i verden. En hel sal er viet den norske kunstneren, og denne sentrale posisjonen skyldes at finansmannen Thiel snart så andre kvaliteter hos Munch enn språkkunnskapene og de skreddersydde dressene. Han ble en av Munchs viktigste mesener, noe samlingen på Thielska Galleriet vitner om med sitt spenn av høydepunkter fra «Fortvilelsen»(1892) via helfigursportrettet av Ludvig Karsten (1905) til landskapet «Åker i sne»(1905). «Fortvilelsen» – som Linde skriver godt og grundig om i sin innsiktsfulle hovedartikkel – var faktisk første versjon av den angstladde landskapsvisjonen som skulle føre fram til ikonet «Skrik».

Blikkpunktet på fondveggen i Munchsalen er likevel det monumentale og dekorativt dreide portrettet av Friedrich Nietzsche. Denne posthume portretteringen med filosofen tankefullt stående ved et rekkverk og mot en bakgrunn av et suggestivt bølgende høyfjellslandskap, var et oppdrag fra Thiel. Både kunstner og oppdragsgiver delte en fascinasjon for den dionysiske dikterfilosofen, hvis verker Munch hadde møtt i sin hektiske Berlin-tid på tampen av 1800-tallet. Maleriet ble basert på fotografier og Nietzsches dødsmaske, og framstillingen fortoner seg mer stilistisk tidstypisk enn Munch er på sitt beste. Den mangler det Linde så fint formulerer i omtalen av et annet Munch-maleri:«Livsånden berører bildet et øyeblikk, og opplevelsen av den oppleves som en rus».

«En vandring med Nietzsche langs stupet», skriver Arne Eggum om Munchs forhold til så vel filosofen som hans søster – og onde ånd – Elisabeth Förster – Nietzsche. Eggum føyer her et nytt kapittel til sin imponerende viten om kunstneren, og får forbilledlig klart fram hvordan Förster-Nietzsches iscenesettelse av brorens ettermæle gjorde ham til et antisemittisk fyrtårn (og seinere til Nazi-Tysklands litterære toppfigur). Den halvt jødiske Ernst Thiel som finansierte den henfarne filosofens arkiv, skjønte etter hvert tegningen. Mens Munchs avslørende maleri av Förster-Nietzsche som også henger i institusjonen på Djurgården, vitner om det mange betegnet som hennes «korrupte karakter». Derimot er det all grunn til å gi dette svensk-norske skribentsamarbeidet toppkarakter.