Munchs mangslungne ord

«Jeg går og vakler langs stupet - jeg holder på at styrte ned - men jeg kaster meg ind mot engen - husene - bjergene - menneskene. Jeg tumler om blandt det levende liv - men jeg må tilbake til veien langs stupet. Der er min vei - den må jeg gå.»

Disse dramatiske ordene er skrevet av Edvard Munch, og inngår i det utvalget Poul Erik Tøjner har gjort blant kunstnerens etterlatte skrifter i boka «Munch med egne ord». Skriftene fulgte med den sjenerøse billedkunstneriske arven til Oslo kommune, og er siden transkribert og gjort tilgjengelig av Munch-museets stab. Tøjners store fortjeneste ligger i måten han har komponert og kommentert kunstnerens skriftstykker på. I danskens engasjerte essay karakteriseres mangfoldet i Munchs tekster med talende metaforer, hvor ordene veksler fra å blafre lik «stearinlys i vinden» til i neste nå å skjære rett gjennom som «en hvesende sveiseflamme» .

Sitatet over vitner om den samme eksistensielle balansegangen man ellers kjenner fra Munchs bilder og biografi. Tøjner har heller ikke gått til skriftene for å lete etter noen verbal nøkkel til kunstnerskapet, den finner han blottlagt i «at bildet så å si trakk sin dybde - den sjelelige avgrunn iberegnet - opp til overflaten og lot den stå der, sitrende, uforsonlig brutalt tilstedeværende» .

Sorgarbeid

Tøjners tese om at Munch utfordret sin samtid ved å eliminere «de gode formers trøst» har mye for seg, og den velskrivende Louisiana-direktøren ser så riktig sorgarbeidet synliggjort i «maleriets fysikk» når det gjelder den første forargelsen kunstneren vakte med «Det syke barn».

Det var etter dette gjennombruddsverket Munch skrev sitt såkalte St.Cloud-manifest, hvor han formulerte sine ambisjoner om å male «levende mennesker der puster og føler og lider og elsker» . Arbeidet fram mot «Skrik» fortoner seg mer som en parallellprosess mellom formuleringer i ord og utformingen av billedmessige uttrykk. Atter andre ganger griper Munch til pennen som et våpen for å besverge og verge seg mot minner om verbale angrep fra fortida, som sitter lik ubotelige sår i sjelen. I et notat fra 1930 heter det: «Man dør ikke, man myrdes af sine medmennesker. Det er med ordenes giftgas - onde tanker - der i radiobølger træffer ens sårbare punkt.»

Munch - Warhol!

Man merker seg den tidstypiske terminologien, og Munch kan i ettertid knytte de Marconi-influerte metaforene med «ethersvingninger» og «trådløs telegrafi» til hårets og strandas bølgelinjer i sine Livsfrise-bilder. Eller når han hevder at «Et lands kunstner er en ømfindtlig fonograf som opptar samfundets svingninger». Her synes det å være lysår til Andy Warhol, som ønsket å bli en maskin. Likevel ser Poul Erik Tøjner likhetspunkter nettopp mellom Munchs og Warhols billedmessige retorikk. Fra dette punktet bør Louisiana-direktør Tøjner gå videre, og lage en utstilling som kan synlig- og sannsynliggjøre denne sammenhengen.