KUNSTEN Å MISFORSTÅ: Hilary Mantel ble mildt sagt misforstått da hun holdt en satirisk tale om Kate Middleton. Vil det samme skje her i Norge, når Hedvig Skontoft Johannesen slipper sin sosiologiske og kulturelle analyse av Mette-Marits rolle? Foto: Lefteris Pitarakis / AP / NTB Scanpix
KUNSTEN Å MISFORSTÅ: Hilary Mantel ble mildt sagt misforstått da hun holdt en satirisk tale om Kate Middleton. Vil det samme skje her i Norge, når Hedvig Skontoft Johannesen slipper sin sosiologiske og kulturelle analyse av Mette-Marits rolle? Foto: Lefteris Pitarakis / AP / NTB ScanpixVis mer

Mundus vult decipi

Britene mestrer kanskje sin latin, men også kunsten å misforstå.

KOMMENTAR: - Jeg savner språkets og kulturens rikdom, humor, vidd, elegans, vakre formuleringer, kort sagt: alt som løfter sjelen og beriker oss, sa Janne Haaland Matlary til DN Magasinet nylig da hun ble spurt om hva norsk debattkultur mangler sett opp mot den britiske.

Før hun la til hvor befriende det var å kunne svare en britisk professor i en sikkerhetspolitisk debatt her om dagen:

«This concludes the reply to the perennial questio ?quis custodet ipsos custodes?'.»

Henne om det. Det som er underkommunisert i DNs ode til debattkulturen i Oxfords studentforening — og voksenversjonen, det britiske parlamentet — er at det britiske debattlandskapet når like dypt ned i grumset som opp på de høye tinder.

Ingen snakker like elegant som en mann som fikk sine retoriske evner banket inn med spanskrør på Eton. Men ingen kan heller være mer skamløse enn britisk tabloidpresse.

Gapet mellom de offentlige sfærene ble tydelig under «Hilary Mantel-gate» for litt over en måned siden. Den doble Bookerpris-vinneren Hilary Mantel hadde holdt en vittig tale.

Vel var den spisset med noen alt fra flatterende karakteristikker av Kate Middleton, men målet var å sette kronprinsessen i en historisk kontekst, for å si noe om den umulige rollen til kvinnelige monarker.

For å illustrere med en anekdote om Marie Antoinette: «Hvis hun kledde seg i fine stoffer, ble hun kalt ekstravagant. Hvis hun kledde seg i billige tekstiler, ble hun anklaget for å prøve å ruinere silkemarkedet i Lyon.»

Teksten munnet ut i en enkel moral for vårt forhold til de kongelige: «Munter nysgjerrighet kan lett bli ond.» Vi velger hva slags rolle Kate Middleton får spille. Også hun fortjener armslag.

Tre uker etter plukket tabloidavisa Daily Mail opp talen fra London Review of Books, og lagde overskrifter av de satiriske passasjene om Middleton.

Det ble så mye ståk at statsministeren kommenterte fra India: han likte Mantels bøker, men uttalelsene var «fullstendig skakkjørte».

Mundus vult decipi.

Neste uke kommer en lakmustest på kvaliteten i den norske debattkulturen. Da gir Hedvig Skontoft Johannesen ut sin «Stemmer»-bok, og vi er blitt lovet en kulturanalyse om Mette-Marit.

Kommer vi dermed til å få høre at kronprinsessens «fremste oppgave som kongelig kvinne er å være en kongelig vagina»? Eller at hun er «så smertefullt tynn som noen kunne ønske, uten skrammer, uten særheter, uten risikoen for at en karakter skal tre fram»?

Selvfølgelig ikke. Sånn sjargong er sjelden kost fra norske akademikere som Hedvig Skontoft Johannesen. Dessverre, vil kanskje noen si. Kjedelig. Philistiim!

Men hva tjener sånne vendinger til, utover at de ville gjort seg godt på forsiden av Dagbladet? Kronprinsesse Mette-Marit giftet seg inn i en rolle som kanskje er forbundet med pomp og prakt og apanasje, men også klare begrensninger for hvem hun har lov til å være.

Kanskje er dette hva Hedvig Skontoft Johannesen vil snakke om. Det blir mye lettere når ikke blodtåka ligger tett. Uansett hva man mener om Mantels tale, kommer man ikke unna at retorikken stjal oppmerksomheten.

Merkelig. Mysticus. Mantel skulle da kunne sin latin: Det er ikke skjegget som gjør filosofen.