Munter mesterklasse

Det Norske Teatret har gitt Bab Christensen rollen som Maria Callas i avskjedsgave, denne myteomspunne operadivaen, like berømt for sine arier som for sitt spektakulære privatliv. I Bab Christensens sobre rolleutforming er det kunstens Callas som rår scenen, snarere enn celebriteten med perler og diamanter fra sladrefotografenes blitslys.

Skjønt, verken i Callas' eller andre divaers tilfelle lar kunst og kjendiseri seg egentlig skille. En primadonna uten et pikant, skandaløst og glamorøst privatliv er like utenkelig som et glass champagne uten stett, eller verre; uten bobler.

Illusjoner

Hovedscenen på Det Norske Teatret er omgjort til et finere undervisningslokale der den aldrende Maria Callas og hennes beskjedne akkompagnatør holder mesterklasse for håpefulle sangelever. En etter en trer operaspirene fram for den store primadonnaen. Bare for å bli avkledd de fleste illusjoner og bli minnet om den evige sannhet om at stor kunst er ti prosent inspirasjon og nitti prosent transpirasjon, altså hardt arbeid.

Terrence McNallys skuespill bygger på Callas' liv og dagbøker. Det er mer eller mindre som en lang monolog, og vever flashbacks fra hennes biografi og kunst inn i den pågående mesterklassen. Det er amerikansk og lettfordøyelig som en best-of-CD, hyller kunsten med stor K, er håndverksmessig solid utført og har mange deilige, sukrede sarkasmer og ironiske stikk mot så vel divakonkurrenter som kunstnerisk middelmådighet.

Stilfull

Stykket har gått sin seiersgang over hele verden. I Danmark i 1997 spilte Bodil Udsen Callas, også da iscenesatt av Daniel Bohr, for øvrig like stilfullt og gjennomført som han nå har gjort på Det Norske.

Det skal ikke stikkes under en stol at premierenervene satte sitt preg på første akt i går. Det gjorde at Bab Christensen holdt seg vel stramt til teksten, og ikke fikk sluppet seg helt løs i rollen. Til gjengjeld kom mange av tekstens spisse poenger og infame sannheter godt fram.

I annen akt løsnet spillet noe, spesielt i samspillet med den unge, selvsikre, tykkladne og framfusende tenoren, friskt framført av Thomas Ruud. Ett vesentlig poeng i «Master Class» er at de som spiller elevene, virkelig kan synge. For stykket er også med sine sangbrokker en kjærlighetserklæring til operakunsten. Sånn sett var rollebesetningen upåklagelig, også blant de to kvinnelige elevene, spilt av Lisa Bonnar og Jorun Hermansen.

Muntert

Bab Christensen er ikke den mest medietypiske norske teaterprimadonnaen for en slik rolle. Men i svart, chic buksedrakt med knallrødt sjal og med stramt, mørkt hår skaper hun en utrolig skikkelig utført Callas-skikkelse, finstemt og detaljert, og med så stor sans for de små, verbale stikkpillene at teaterkvelden byr på mye munterhet.