Munterhet og engasjement

I morgen, 8. mars, er det 100 år siden Rolf Jacobsen ble født. Det gir en naturlig anledning til å spørre hva det er som gir oss store øyne, smil om munnen og alvorlige tanker mens vi leser, skriver Bjørn Tysdahl.

HER SKAL JEG ta opp to viktige trekk ved denne opplevelsen: Jacobsens evne til å se og formulere det muntre i tilværelsen, og hans engasjement i spørsmål som angår oss alle i den moderne verden. Munterhet i litteratur kan være av mange slag. Hos André Bjerke, for eksempel, er den ofte uttrykt i en festlig lek med rim, rytme og alliterasjon. Eller den kan være angrepslysten som i tidligere tiders skarpe satirer. Hos Jacobsen er den nært knyttet til en underliggende forundring. Han skriver ikke ofte i direkte ordelag «Så rart» - det er titteldiktet i en samling av Inger Hagerup. Men øynene som ser i diktene hans, legger hele tiden merke til det uvanlige, og det poetiske språket er ofte uhøytidelig og har muntre kast fra linje til linje.

FØRKRIGS-SAMLINGENE Jord og jern (1933) og Vrimmel (1935) er forholdsvis alvorlige i stilen - den unge dikter må vise at han har tyngde. Men også her glitrer det til, som i et vinterdikt hvor «svarte huser/ grov seg frem/ og sa goddag/ med hatt av sne/ og sov igjen.» Det er med samlingene Hemmelig liv (1954) og Sommeren i gresset (1956) at Jacobsen finner den poetiske stemmen som av gode grunner fikk mest gjennomslagskraft. En tenåring jeg kjenner fikk nylig sin innvielse i moderne poesi da en klok lærer tok klassen ut til en gravemaskin som jevnet trær med jorden rett utenfor skolen, og leste «Landskap med gravemaskiner»: «Hoder/ uten øyne og øynene i baken./ De svinger med kjeftene på lange skaft/og har løvetann i munnvikene.» Munterheten er en hovedingrediens i «Mai måne» hvor månen som en hovmester spretter opp og serverer «en trost, litt lerke». Men det som kaller på smilet blandes ofte med ironisk vemod, som i «Den ensomme veranda» og «Lyktestolpen», begge studier i ensomhet. Når bussene på Hamar står «på rad ved holdeplassen og lengter hjem/ til Lualalambo, N,Kangsamba og til Calabar/ og til flamingoens skrik i skumringen», blandes absurd moro med spørsmål om lengsel og tilhørighet som mange kan føle seg hjemme i. Noen ganger er det muntre bare en liten understrøm, men likevel viktig, som i «Regn i demringen» hvor regnet møter oss «barbent og i en fattig kjole som en tiggerske». I det siste diktet i Sommeren i gresset, «I gobelinsalen», kombineres bilder av gutten som leker i høyet i en norsk låve med den godt voksne dikterens møte med gamle gobeliner i en kunstsamling i Venezia - det blir en morsom og rik blanding.

MUNTERHET HAR det til felles med mange språklige effekter at den kan bli monoton og miste sin kraft. Å si om Jacobsen at han er munter gjennom hele sin produksjon, er ikke å hylle ham. Dette er da heller ikke en karakteristikk som treffer. Det er for eksempel typisk for hans poetiske finfølelse at de diktene han skrev ved sin kjære kones død er lavmælte, forsiktige og alvorlige. Det eneste unntaket er minnet om deres bryllupsdag i 25 graders kulde hvor latter blander seg med gråt.Jacobsens engasjement i sin samtids problemer ble forståelig nok aldri partipolitisk etter verdenskrigen. Megetskrivende 68-ere karakteriserte ham med sine vanlige skjellsord. Men et av hans sentrale eksistensielle temaer - hva er tid? hvordan forholder vi oss til tiden som går? - var allerede i mellomkrigstiden koblet til mørke fremtidsvisjoner. Det første minneverdige uttrykket for dette er «Myrstrå vipper», avslutningsdiktet i Vrimmel . Der viker de lite flatterende skildringer av samtidens byer til slutt for glimt av fremtidig uhygge: «Hundre år og bilene er stanset i lange/ rekker .../ ligger med hjulene i været som døde insekter.» Forsøpling og sløsing med det naturgitte er altså ikke en temakrets som Jacobsen først tok opp da den hadde nådd alle avisers førstesider.

DE FEM DIKTSAMLINGENE fra Stillheten efterpå (1965) til Tenk på noe annet (1979) er allsidige. Her er sjarmerende og glade dikt som minner om bøkene fra 1950-årene; her er tankevekkende minner fra opphold i Italia, storslåtte dikt om tid, og kritiske bilder av moderne industrielt liv, ofte med glimt av noe morsomt også i dette. Det er især samtidskritiske dikt som står sterkt i denne perioden, og noen av dem er blant Jacobsens beste. I det mest kjente, titteldiktet i Stillheten efterpå , blir bilder fra urørt natur en kontrast til moderne mas, jag etter penger, krigsfrykt og overforbruk av ord: «fra nu av skal alt tale/ med stemmene til sten og trær.» Jacobsen, som selv var journalist og redaktør, hadde i det hele tatt et klart øye for det komiske i en stadig omseggripende medieverden. Her er et treffsikkert bilde (fra den tid avissidene var større enn nå) i diktet «Morgenavisen»:«Morgenavisen brettes ut på forstadstoget 7,35 og forsyner plutselig alle mennene med hvite vinger.»Et sentralt dikt i Pusteøvelse (1975) er «TIL JORDEN - med vennlig hilsen». Det knytter an til et apokalyptisk motiv som Jacobsen flere ganger kommer tilbake til. Her er det lagt i munnen på en ærlig og litt enfoldig skikkelse som føler seg uvel i en verden med nød og død:«Noe har slått oss ut av kursOg vi går rundt og er redde hver dag.»Han ber jorden at den må «hjelpe oss og rette opp igjen vårt hus/ som snart vil styrte sammen». Og så en linje det ikke er lett å glemme: «Vi tror nok du vil savne oss. Det ville bli stille her.»Det er noe ujevnt - i alle fall for meg - i diktene med denne økologiske temakretsen. Mange er vittige (og derved muntre på sitt vis) og har minneverdige formuleringer. Men de kan noen ganger bli for direkte insisterende og mangle den underfundighet som ellers er dikterens bumerke. En del steder virker det som om Jacobsen har glemt den «oppskriften» han nevner i et par intervjuer: Som dikter må han alltid ha en tvil, alltid ha et spørsmål å stille. Det er en slik usikkerhet som er drivkraften i mange av hans dikt.

PÅ ET ANNET OMRÅDE får denne holdningen - dikteren skal ikke være 100 prosent sikker - et naturlig uttrykk. Jacobsen ble katolikk etter krigen, og redigerte i mange år menighetsbladet i St. Torfinns kirke på Hamar. Men det er bare noen få dikt som kan kalles forkynnende. Ellers er kristen språkbruk neddempet, og kristne temaer, der hvor de finnes, er presentert indirekte og antydende. Det er typisk at et dikt om katakomber i Roma mot slutten samler seg om ordet «forundring». Et annet godt eksempel er «Langfredagsregnet» (1965), et dikt om nød og gru og sadisme hvor en mulig antydning av et håp bare er å finne i dagen som nevnes i tittelen.Norsk er et lite språk og en liten språkkultur. Jeg er overbevist om at noen av våre diktere i forrige århundre, især Olav H. Hauge og Jacobsen, ville vært store verdensnavn hvis norsk hadde vært mer kjent. Men Jacobsen kunne allerede i sin levetid glede seg over oversettelser til andre språk, mest til engelsk, og flere er det blitt etter hvert. Før jul kom det en italiensk oversettelse av «Nattåpent», som en fin gave til 100-årsdagen.