Muntert i Volvo

«Away we go» er en typisk amerikansk indiefilm.

||| FILM: Hadde det ikke vært for at forfatterekteparet Dave Eggers og Vendela Vida hadde skrevet «Away we go», hadde jeg tenkt at Sam Mendes hadde tenkt at han skulle lage en slags snill roadtrip-versjon av «American Beauty», filmen han regisserte i 1999, etter et manus av Alan Ball («Six Feet Under»), da han unnfanget denne filmen.

Av det kan man slutte at Dave Eggers, en av de mest anerkjente, fremdeles nokså unge litteratene i USA, ser på livet relativt likt som Ball, bare med litt mindre alvor og litt mindre pessimisme, eller at Eggers er litt lettere til sinns og litt fiksere i formen.

Ufarlig
Hvis man kjenner til Eggers — hipp intellektuell, bosatt i San Fransisco, som publiserer litteraturtidsskrift og skriver prisgitte noveller og romaner og vittige, kløktige essays — tenker man antakelig at han har en forkjærlighet for amerikansk indiefilm fra Sundance-instituttet, med bløt rock på lydsporet, og gjestmilde, underfundige karakterer i rollene. Man tenker muligens også, som jeg gjorde, at Eggers kom til å styre unna akkurat den type film, og heller skrive noe sprøtt, smart og nyfundert til sin spillefilmdebut.

Hvis man tenker alle disse tingene kommer man til å bli skuffet. «Away we go» er nemlig en velspilt, vellaget og fin film, men det er også en ufarlig film, en typisk indiefeelgood man føler man har sett mange ganger før.

Bom fast
I rollene møter vi Burt (John Krasinski) og Verona (Maya), et tilsynelatende lykkelig par, som snart venter sitt første barn. Problemet er at de er utilfreds med bosituasjonen og tingenes tilstand. I forhold til mange rundt seg, føler de at de ikke har utrettet noe her i livet, at de har stått bom fast de siste åra og at framtida ikke akkurat lover gull og grønne skoger. Hva blir løsningen? Å pakke opp Volvoen og legge ut på en reise, selvfølgelig.

Underholdende
Filmen er bygget etter klassisk roadtripmal, der paret kjører fra stat til stat og treffer på merkelige situasjoner og gamle venner. Det er lett underholdende, pratsomt, alltid med en smått alvorlig undertone, som mest av alt sier at livet er ujevnt, men likevel virkelig verdt å leve.

Og alt er selvfølgelig krydret med låter fra Bob Dylan, George Harrison og The Velvet Underground.