Muntert kvinneunivers

Sekstitallsmoter og kvinneskjebner med en «bergensk» fortelleriver som nesten spiser opp fortellingen.

I Lønnebotns 12. utgivelse hensetter hun oss til sekstitallets Bergen, der Anja jobber i en manufakturbutikk (strilevareutsalget) der de selger kjoleforkler, strikkestrømper, jumpere og supperøde heklekjoler. Mens Anja skuler mot motemagasinet ved siden av: Twiggy-moter med alpeluer, plissert chiffon og rosetter. Alt båret av stjernemodell og femme fatale Betty, en norsk Coco Chanel, beundret for sine dristige klesvalg, lekre legger og man appeal.

Tretti år etter

Betty møter vi igjen tretti år seinere, da Anja oppsøker henne for å finne «hemmeligheten». Gjennom samtalen mellom dem får vi en gjennomgang av kvinnebilder og kvinners bilde av seg selv, der bl.a. feministene kommer dårlig ut. Men vi får rg høre Bettys «andre» historie: hånen, sladderen og endelig en psykopat av en ektemann som hun ikke klarte å bryte med.

Spissformuleringer

Gjennom de skiftende motebildene har Lønnebotn en original innfallsvinkel på kvinneproblematikken, og da med hovedvekt på sekstitallet, ei tid Lønnebotn har et godt grep om bl.a. gjennom spissformuleringer som «Den som begynte med en lyserød flekk i en bomullstruse, fortsatte med en romslig amme-BH, for så å gli over i blomstrende gardiner før avslutningen på en aldrende voksduk.»

«Tåkelegging»

Lønnebotn oser av fortelleriver og mesker seg i ordspill, tettpakkede karakteristikker av betegnende skjebner og selsomme bergensbegrep (begavninger, fjelge). Men her ligger også noe av problemet - Lønnebotn har så mye på hjertet, så mange karakterer og i et så billedlig språk at det truer med å stenge for fortellingen, en «tåkelegging» som forsterkes av sprang i tid og fortellervinkler.